Borgarting lagmannsrett har i en svært prinsipiell kjennelse av 25. oktober 2006 trukket snevre grenser for adgangen til å stoppe ytringer ved bruk av midlertidig forføyning. JusNytt har tidligere skrevet om hvordan ytringsfriheten gjennom rettspraksis og påvirkning fra menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg er blitt et stadig viktigere og sterkere prinsipp i europeisk rettspleie.
Forføyningen var krevd av Christer Tromsdal, som mente at det ville innebære en fare for hans liv om det ble kjent at han hadde vært politiinformant i NOKAS-saken. Tingretten stanset programmet - men lagmannsretten har nå konstatert at tingretten gjennom dette forbrøt seg mot EMK artikkkel 10 som verner ytringsfriheten.
Bakgrunnen for saken var en dokumentar som skulle bli sendt av kringkasteren NRK. Dokumentaren ble opprinnelig stanset av Oslo tingrett etter en begjæring om midlertidig forføyning. Forføyningen var krevd av Christer Tromsdal, som mente at det ville innebære en fare for hans liv om det ble kjent at han hadde vært politiinformant i NOKAS-saken. Tingretten stanset det aktuelle programmet - men lagmannsretten har nå konstatert at tingretten gjennom dette forbrøt seg mot EMK artikkkel 10 som verner ytringsfriheten.
Lagmannsretten understreker i kjennelsen særlig det forhold at ytringene som sådanne ikke var ulovlige eller rettsstridige. Det dreide seg for eksempel ikke om noen ærekrenkelse, men om sanne ytringer som særlig satte søkelyset på politiets metoder og etterforskningsarbeide i en viktig straffesak. I forarbeidene til den nye § 100 i Grunnloven er det uttalt at midlertidige forføyninger bare kan anvendes der ytringen er ulovlig. Det var ikke tilstrekkelig at lovlige ytringer kunne ha den faktiske følge at det ble utøvet vold mot Tromsdal. Mot slik vold får man søke hjelp hos politiet - vold begrenses ikke ved å stanse ytringer. For å få en slik forføyning må det også være et vilkår at den skaden som ulovlige ytringer medfører, er uopprettelig.
Ut fra tilsvarende betraktninger la lagmannsretten også til grunn at forføyningen var en krenkelse av EMK fordi denne ikke var "nødvendig i et demokratisk samfunn". Dette er et vilkår som følger direkte av konvensjonstekstens artikkel 10, som lyder slik (med utheving av nødvendighetskravet):
"Art 10. Ytringsfrihet
1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.
2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet."
Lagmannsretten fant det tilstrekkelig å konstatere dette bruddet på menneskerettighetene i avgjørelsens premisser, ettersom det ikke foreligger noen prosessuell hjemmel for å avsi en egen "dom" på dette punktet.
Det som begynte med en begjæring fra Christer Tromsdal om å stanse en dokumentarfilm på NRK, har således endt med en konstatering av at den norske stat brøt menneskerettighetene.
NRKs prosessfullmektig i denne saken var advokat Jon Wessel-Aas. Redaktørforeningen opptrådte som hjelpeintervenient for NRK i saken, representert ved advokat Vidar Strømme fra Advokatfirmaet Schjødt AS.
JusNytt har tidligere skrevet om den forutgående prosessuelle opptakten til denne saken i Høyesterett, samt om den siste utviklingen når det gjelder ytringsfriheten.