VG ble i en nylig avsagt dom fra Oslo tingrett frifunnet for avisens kritiske omtale av en transaksjon som fant sted kort tid etter Statoilsaken. Også denne saken gjaldt koblinger mot Iran, og her var det snakk om et oppgjør etter en kontraktstvist mellom et norskeid selskap og det iranske oljeselskapet IOEC. Dommens argumentasjon omkring spørsmålet om det forelå en rettsstridig ærekrenkelse er spesiell, ved at det i stor grad legges vekt på lovens formelle krav til sannhetsbevis for fremsatte beskyldninger. 

.

VG ble saksøkt av det iranske oljeselskapet IOEC for høsten 2003 å ha stilt en rekke kritiske spørsmål omkring en transaksjon mellom Umoeselskapet Schat-Harding og IOEC på slutten av 90-tallet. Omtalen kom i forlengelsen av avsløringene i Statoil-saken samme høst. IOEC mente spørsmålene utgjorde ærekrenkende beskyldninger om korrupsjon, men fikk ikke medhold av Oslo tingrett.

I sin vurdering av avisens omtale av saken, vises det i dommen til pressens viktige rolle som vakthund i et demokratisk samfunn. Det heter i dommens premisser at "Korrupsjon er et stort samfunnsproblem, som det er viktig at pressen rapporterer om. De holdepunktene som fantes for korrupsjon i dette tilfellet, var så gode at det var riktig av VG å fremme reportasjen." 

Retter refererer at det heftet uklare forhold ved to beløp utbetalt som et ledd i oppgjøret etter en kontraktstvist mellom Schat-Harding og IOEC. Beløpene var av Schat-Harding selv blitt omtalt som "returkommisjon" og det var uklarhet innad i selskapet om pengene gikk til IOEC eller til smøring. Daværende NHO-president Jens Ulltvteit Moe uttalte i 2003 at saken "luktet vondt", men mente senere at Umoe hadde opptrådt korrekt. En granskningskommisjon nedsatt av Ulltveit Moe konkluderte også med at selskapet hadde opptrådt korrekt, og at det ikke hadde foregått noen korrupsjon.

I sin vurdering av konklusjonene fra Umoes eget granskningsutvalg og hvordan disse skal veies som bevis i saken, sier retten at slike konklusjoner ikke kan legges til grunn av domstolen med mindre grunnlagsmaterialet for granskningen er gjenstand for bevisførsel og kontradiksjoen direkte for domstolen.

"Retten kan ikke godta at det utvikler seg en praksis hvor den ene part henviser til at bevisene er studert av et granskningsutvalg og derfor ikke behøver å studeres av motparten eller retten. Granskningen må eventuelt iverksettes av retten som rettens egen granskning etter straffeprosessloven kapittel 12. Å unndra motparten og retten adgangen til å se de primære primære bevisene, slik IOEC gjør ved å henvise til Umoes granskningsutvalg, synes å være i strid med systemet i straffeprosessloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som gir begge parter tilgang til bevisene. Ikke minst må tiltalte, her saksøkte, ha tilgang på de bevis motparten påberoper seg."

Retten kunne i dette konkrete tilfellet ikke se at utvalget hadde drøftet betydningen av avgjørende bevis i saken på en tilfredsstillende måte, og det vises i dommen til at rapportens gjengivelser av Umoe-ansattes egne oppfatninger om korrupsjonsspørsmålet ikke i tilstrekkelig grad er blitt sammenholdt med andre bevis i saken. I tillegg var underlagsmateriale fra rapporten var blitt provosert fremlagt av saksøkte, uten at dette var blitt lagt frem av saksøkerne. Dette mente retten måtte spille inn som et moment i vurderingen av saken, og det fremheves i dommen at "deler av [gransknings]rapporten synes å vise at utvalget ikke har hatt tilstrekkelig årvåkenhet mot bevis som går i en annen retning enn det oppdragsgiveren ønsket."

Den ubesvarte provokasjonen ble også tillagt vekt i den endelige bevisvurderingen, i det retten uttaler:

"Verdens Gang og Olufsen har bevisbyrden, men råder ikke over de samme muligheter for å fremtvinge bevis som det påtalemyndigheten har i en ordinær straffesak."

Retten fant det dermed "sterkt sannsynlig" at beløpene på henholdsvis 15.000 og 175.000 USD som ble betalt fra Umoe-selskapet Schat-Harding var gått til bestikkelser, og fant dermed også karakterisitikken fra avisens omtale, "reinspikka korrupsjon" klart berettiget.

Dommen er i skrivende stund ikke rettskraftig. Saksøkte ble representert ved advokat Anine Kierulf og advokat Cato Schiøtz fra Advokatfirmaet Schjødt AS. Advokat Kierulf er medforfatter til en artikkel om tolkning og injurier tidligere gjort tilgjengelig på JusNytt, som gjør rede for den moderne tolkningslære som i dag brukes i injurieretten. Hun har også utarbeidet en redegjørelse for den Europeiske Menneskerettighetsdomstols praksis i injuriesaker.