Denne nyutgivelsen er viktig, både ved at den gjør tilgjengelig det som innenfor den norske prosedyretradisjon er selve standardverket, men også fordi utgivelsen sender ut et viktig signal om at retorikk og presentasjonspedagogikk fortjener særskilt oppmerksomhet. Vår prosedyretradisjon bygger på regler og praksis som har en flere tusen år gammel tradisjon. Både fra vår egen sagatid, der viktige saker ble prosedert for tingene (som vi kjenner igjen i dagens  domssogn) og fra andre rettstradisjoner.

Hjort bygger i sitt verk særlig på Quintilians grunnarbeide innen retorikken "Institutia Oratoria", der Quintilian nedtegner de begreper og teknikker som advokaten skal benytte i sin presentasjon for retten. Quintilan levde i en tid da advokatidealet hadde dreid noe bort fra statsmannsrollen som vi blant annet kjenner fra Cicero. Cicero var for eksempel involvert i langt mer enn bare å føre rettssaker for sine klienter. Cicero var konsul, statsmann og en som forsvarte republikken mot dens fiender. Det mest kjente tilfellet er kanskje Ciceros utrettelige innsats i kampen mot Catilina (en serie taler ca 63 f. kr), som ligger til grunn for Senecas oppsummering i De Brevitate Vitae .

"Marcus Cicero inter Catilinas, Clodios iactatus Pompeiosque et Crassos, partim manifestos inimicos, partim dubios amicos, dum fluctuatur cum republica et illam pessum euntem tenet, novissime abductus, nec secundis rebus quietus nec adversarum patiens, quotiens illum ipsum consulatum suum non sine causa, sed sine fine laudatum detestatur?"

"Marcus Cicero, kastet sammen med menn som Catilina, Clodius, Pompei og Crassus, der noen var åpne fiender, andre tvilsomme venner. Han ble gynget frem og tilbake med staten - i det han forsøkte å redde den fra undergangen, for selv til sist å bli revet vekk. Han maktet ikke å finne roen i medgang, eller tålmodighet i motgang - hvor mange ganger han må forbanne det samme konsulvervet, som han lovpriset ikke uten grunn, men uten slutt!"

Quintilian levde i en helt annen tid enn sine forgjengere fra republikken, og hans verk om retorikken ble skrevet under den siste delen av regjeringstiden til Domitian. På denne tiden var det ikke stort rom for den frie kritikk av styresmaktene, eller å legge seg ut med viktige embetsmenn. Likevel bygger Quintilian sitt retorikkideal ikke på samtidens, men på glansdagene fra republikken. Samtidig vektlegges ikke bare beskrivelsen av teori og øvelser, men selve undervisningsopplegget står helt sentralt i hans verk. I motsetning til Cicero og den klassiske skolegangen, som la fokus på bredden i undervisningen, var Quintilian veldig fokusert på de enkelte skritt i utviklingen, helt fra fødselen av. Han vurderer forholdet mellom offentlig og privat skolegang, tar opp betydningen av at undervisningen må inneholde noen lystbetonte elementer og andre tilsvarende tanker vi kjenner fra mer moderne fremstillinger om emnet.

Quinitilan la vekt på at retorikeren trengte en fullverdig utdannelse, og at det var en nær sammenheng mellom den perfekte retorikk og den absolutte moral. Skolegangen på denne tiden gikk da også i stor grad ut på å gjennomganger og vurderinger knyttet til fabler, sagn og historiske hendelser. Elevene fikk oppgaver som gikk ut på å holde taler og fremføringer som om de selv var tilstede i de gamle historiene. Dersom man legger til grunn at retorikkutdannelsen fremtvang skole og undervisning, er det påfallende at det ikke undervises i retorikk i den alminnelige skole. Universitetet i Oslo har riktignok hatt et spennende fag der klassisk og linguistisk institutt har slått seg sammen for å presentere en moderne retorikkundervisning, der både den klassiske retorikk og moderne språkforskning smeltes sammen. Dette er en positiv utvikling!

Hvilket bringer oss tilbake til advokat Hjort og hans verk. Hjort bygger altså videre på Quintilian (det vil si, han viser til Aristoteles verk om retorikken, men benytter Quintilians "moderniserte" skjema") og setter opp en disposisjon for advokatens fremføring for retten:

• Prooemium/Exordium (angivelse av anførsler og den videre disposisjon)
• Narratio (fremstilling av sakens faktum)
• Probatio (selve bevisførslen, med tilhørende argumentasjon)
• Refutatio (advokaten imøtegår motpartens anførsler)
• Peroratio (oppsummering og sluttinnlegg)

Hjort bruker selv disse betegnelsene videre: "Vi tilhører den akademiske stand og bør ta vare på våre akademiske tradisjoner". Det som kanskje er enda viktigere enn betegnelsene, er at Hjort konsekvent viser hvordan en presentasjon må deles inn og brytes ned i sine enkelte elementer. Hver brikke har sin plass, og skal spilles til riktig tid. Den klassiske tradisjonen kobles inn mot våre prosessregler, og det er brukt en rekke eksempler for å frem forfatterens poenger. Dette gjør verket langt mer lettlest og underholdende enn om det kun ble lagt vekt på den strenge teoretiske fremstilling.

Mange vil stille seg spørsmålet om hvilken betydning dette verket har i dag. Mitt svar på dette får være at alle som driver med, eller ønsker å drive med prosedyre vil ha nytte av å gjøre seg kjent med dette verket. Leseren gjøres bevisst på at fremføringen må skilles fra saken, at form og innhold er to separate elementer som smelter sammen i den konkrete fremføringen. Samtidig formidler Hjort en stolthet og glede ved sitt fag, som det er all grunn til å ta til seg og la seg inspirere av. Det gir en egen glede å vite at man følger opp et virke som har en lang og meget ærerik tradisjon, og som understreker den viktige funksjonen man faktisk utøver.

Et skår i gleden er at selve nyutgivelsen ikke er av samme kvalitet som det opprinnelige verket. Da tenker jeg ikke på at denne utgivelsen foreligger i paperback, eller at den er priset til voldsomme 450 kr. Jeg gremmes heller over at boken lider av så vidt mange grammatiske feil at selve fremstillingen blir sakelidende. Særlig ille blir dette når Hjort flere ganger understreker betydningen av å være ortografisk presis. Da er det trist å se at nyutgivelsen altså har ikke mindre enn fire åpenlyse feilstavelser bare i det første avsnittet. Jeg kan bare anta at dette skyldes at en tidligere utgave er blitt scannet, og ikke senere er blitt korrekturlest skikkelig.