Spillselskapet Ladbrokes saksøkte Staten ved Kultur- og Kirkedepartementet samt Landbruks- og Matdepartementet med krav om å få kjent ugyldig Lotteritilsynets avslag på søknad om tillatelse til å drive og formidle sportsspill, spill på hest og hund, spill på spesielle begivenheter, og tilfeldige nummerspill med faste odds i Norge, og til å etablere "spillebutikker" i Norge underlagt norsk tilsynsmyndighet (Lotteritilsynet). Søknaden gjaldt også adgang til formidling og markedsføring av de spill som finnes på internettsiden Ladbrokes.com. Tingretten har frikjent Staten i sakens første runde.
. Et sentralt spørsmål i saken var hvorvidt Statens avslag på søknaden var i strid EØS-avtalens artikler 31 og 36. Artikkel 31 forbyr restriksjoner i etableringsadgangen for personer og foretak fra andre EØS-stater, mens artikkel 36 på sin side forbyr restriksjoner på adgangen til å yte tjenester over landegrensene i EØS-området. Loven legger opp til at EØS-reglene skal ha forrang over den norske internretten (EØS-lovens §§ 1 og 2), slik at et brudd på disse artiklene ville kunne påvirke lovligheten av vedtakene som avslo søknaden fra Ladbrokes.
Artikkel 31 lyder slik:
"1. I samsvar med bestemmelsene i denne avtale skal det ikke være noen
restriksjoner på etableringsadgangen for statsborgere fra en av EFs
medlemsstater, eller en EFTA-stat på en annen av disse staters territorium. Dette
skal gjelde også adgangen til å opprette agenturer, filialer eller datterselskaper
for så vidt angår borgere fra en av EFs medlemsstater eller en EFTA-stat som
har etablert seg på en av disse staters territorium.
Etableringsadgangen skal omfatte adgang til å starte og utøve selvstendig
næringsvirksomhet og til å opprette og lede foretak, særlig selskaper som
definert i artikkel 34 annet ledd, på de vilkår som lovgivningen i
etableringsstaten fastsetter for egne borgere, med forbehold for bestemmelsene i
kapitlet om kapital.
2. Vedlegg VIII til XI inneholder særlige bestemmelser om etableringsrett."
Artikkel 36 bestemmer følgende:
"1. Innen rammen av bestemmelsene i denne avtale skal det ikke være noen
restriksjoner på adgangen til å yte tjenester innen avtalepartenes territorium for
statsborgere i en av EFs medlemsstater eller en EFTA-stat som har etablert seg i
en annen av Efs medlemsstater eller EFTA-stat enn tjenesteytelsens mottager.
2. Vedlegg IX til XI inneholder særlige bestemmelser om adgangen til å yte
tjenester."
Det var ingen tvil i saken om at avslagene i seg selv utgjorde en restriksjon i EØS-reglenes forstand, og spørsmålet ble dermed hvorvidt inngrepene var tilstrekkelig legitimert og hjemlet ut i fra de unntaksregler som foreligger, samt at restriksjonen samlet sett fremso som forholdsmessig.
Tingretten viser til den tidligere saken om pengespillautomatene, og legger til grunn at Staten ikke har som formål å "forfølge profitt" med sine pengespill, og at dette skiller Statens egne pengespill fra de øvrige aktører i markedet.
"Etter bevisførselen finner retten godtgjort at statens mål ikke er å forfølge profitt, og som således ikke er et hovedhensyn, men at disponeringen av økonomisk overskudd til veldedig almennyttige eller almennyttige formål er en slik tilleggsfordel som er EØS-rettslig legitim. I Borgarting lagmannsretts dom av 26. august 2005 vedrørende spilleautomatsaken tok lagmannsretten avstand fra at staten hadde profitt som mål. Retten viser til, og slutter seg til de generelle bemerkninger som der, og de generelle bemerkninger om ønske om å redusere den private fortjeneste som grunnlag for utformingen av pengespillpolitikken. Retten bemerker at bortfall av spilleautomater har ledet til at det økonomiske overskudd har sunket. Hadde statens mål vært profitt, hadde utformingen av pengespillpolitikken neppe vært utformet slik den er."
Rettens vurdering må nok forstås i lys av at det er legitimiteten opp mot EØS-reglene som vurderes. Det kan nok likevel virke litt anstrengt å si at Staten ikke opererer etter et profittmotiv. Norsk Tipping er eksempelvis blant de tre største markedsførerne i Norge, med et årlig budsjett på rett under 200 millioner kroner. Samtidig er det på det rene at Staten flere ganger har uttrykt at man ønsker å dempe det private spillmarkedet. Hvorvidt dette lar seg forene med Statens måte å tilby pengespill går altså retten ikke nærmere inn på, men det vises altså til lagmannsretten vurderinger i spillautomat-saken.
I den videre vurderingen legger tingretten til grunn at restriksjonen (avslagene på søknaden) er forholdsmessig i forhold til EØS-reglenes krav og egnet til å oppnå de tilsiktede mål som ligger bak de norske restriksjonene som hjemler avslaget. Tingrettens konklusjon ble dermed at det ikke forelå grunnlag for å sette vedtakene om avslag til side:
"Etter rettens vurdering kan ikke mindre inngripende restriksjoner, eksempelvis et
kommersielt konsesjonssystem, like godt sikre målsetningen forsåvidt gjelder
målsetningen om å hindre at pengespill får være en kilde til privat profitt, vurdert enkeltvis
og samlet. Restriksjonen er dermed nødvendig og ikke uforholdsmessig. Det er ikke
nødvendig å vurdere i forhold til de øvrige hensyn. Rettens konklusjon er at restriksjonen
er legitimt motivert, egnet og nødvendig, og anses dermed forenlig med EØS-avtalens
artikler 31 og 36."
Staten ble dermed frikjent for kravet.
Ladbrokes ble representert ved Jan Magne Juuhl-Langseth i Advokatfirmaet Schjødt DA. Dommen er ikke rettskraftig.