Høyesterett la til grunn at rettstridskravet etter strl § 390 må forstås slik at det samsvarer med kravene i EMK art 8 om rett til privatliv og art 10 om ytringsfrihet. Etter å ha tolket Carolinedommen konstaterte Høyesterett at det helt sentrale når det gjelder vern av privatlivet er om oppslaget gir et bidrag til en debatt av allmenn interesse. Videre ble det lagt til grunn at personvernet står sterkt i forhold til ytringsfriheten ved omtale av personer som ikke har samfunnsfunksjoner. EMK art. 10 skal verne om samfunnsdebatten og demokratiet, ikke adgangen til å legge frem opplysninger om personlige forhold om privatpersoner selv om de er kjente. Høyesterett la til grunn at Young og Karlsen var kjente personer, men at de ikke stod for samfunnsfunksjoner. Fordi de gjennom Big Brother hadde valgt rampelyset måtte de finne seg i nærgående omtale under sendingene og en tid etter dette, men Høyesterett mente det samme ikke kunne gjelde to år etter at sendingene var slutt og ett år etter at de hadde slutte å la seg intervjue. Selv om terskelen for hva som vil være tilstrekkelig sensitivt til å rammes av § 390 vil være noe hevet for personer som har vært med på et program som Big Brother ledet tidspunktet og innholdet i Se og Hørs første artikkel til at det innebar en klar krenkelse av privatlivets fred å skrive om et mulig samlivsbrudd.

I dommen er det lagt til grunn at kjerneområdet for vernet etter strl § 390 gjelder formidling av sanne opplysninger om personlige forhold, men at privatlivets fred også nyter vern mot usanne opplysninger. Om betydningen av sannhet er det uttalt at: "Det sentrale for vernet er om det ligg føre ei krenking av privatlivs fred, og ikkje om opplysningane er sanne eller ikkje". Høyesterett fant at det ikke var ført bevis for innholdet i første artikkel, mens det ikke ble tatt stilling til sannhetsgehalten i siste reportasje.

Høyesterett fant at ingen av reportasjene ga noe tilskudd til den offentlige debatten og at samtlige artikler innebar en rettsstridig krenkelse av privatlivets fred. Det ble ikke lagt noen vekt på at PFU hadde konkludert med at reportasjene lå innenfor Vær Varsom-plakaten.

Ved vurderingen av oppreisingsbeløpene forkastet Høyesterett Young og Karlsens anførsel om at de hadde krav på Se og Hørs berikelse ved å publisere de tre artiklene. I stedet ble det bygget på en bred rimelighetsvurdering. Det ble lagt stor vekt på at oppslag og opplysninger av denne karakter har en økonomisk verdi. Etter Høyesteretts vurdering måtte dette vektlegges slik at en utgiver ikke kom rimeligere fra det ved å publisere en rettsstridig reportasje enn ved å betale for opplysninger og billedbruk. Høyesterett så at det kunne stilles spørsmål ved utmåling av oppreisning i et tilfelle som det foreliggende og ved ulike former for voldshandlinger. Det kunne likevel ikke ses bort fra at krenkingene hadde skjedd i vinnings hensikt og at det ofte blir betalt for tilsvarende reportasjer, spesielt fordi det i praksis ikke er annet enn sivilrettslige sanksjoner mot krenkelser av privatlivets fred. Etter dette fastsatte Høyesterett at Se og Hør Forlaget og redaktør Nelvik skulle betale oppreisning til hver av de to med henholdsvis kr 160.000 og kr 30.000. Journalisten av de to første reportasjene ble dømt til å betale kr 10.000 til hver av de to, mens journalisten av tredje reportasje ble dømt til å betale kr 20.000 til Karlsen. Young og Karlsen ble også tilkjent sakens omkostninger for samtlige instanser.

Se og Hør Forlaget AS, Nelvik og de to journalistene ble representert ved advokat Sigurd Holter Torp i Advokatfirmaet Schjødt DA.