JusNytt advokat Halvor Manshaus opphavsrett DRM kopisperre WIPO-Artikkelen er tidligere publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 1. mars 2005.
Ved sitt forslag til endringer i åndsverksloven har Kultur- og kirkedepartementet vekket stor interesse og debatt. Dessverre kan innholdet kun endres marginalt i forhold til det som er foreslått, ved at Norge her må følge det styrende EU-direktivet som ligger til grunn for forslaget. EU har igjen blitt ledet i hånden av WIPO, en internasjonal organisasjon for regulering av opphavsrett.

.

La oss studere to elementer i lovforslaget: hva skal beskyttes, og ikke minst hvem?

Digitale åndsverk skal beskyttes. Disse lar seg nemlig kopiere meget enkelt, og kvaliteten forblir den samme på kopi som original. Kopier spres ikke lenger bare på markedsplasser i Asia, men er digitalt tilgjengelig over hele verden via Internett. Spredningspotensialet, eller «trusselbildet» som amerikanerne ville kalt det, har altså skremt det tradisjonelle distribusjonssystemet for musikk og film. Piratene og skurkene kan rett og slett tilby et langt mer effektivt, og ikke minst gratis, system for formidling av musikk, film, bøker, bilder osv.

Denne frykten har utløst en diskusjon om hva som kan gjøres for å stanse den ulovlige spredningen. Kanskje var det noen som i farten rent glemte at spredningen altså allerede var ulovlig. Dermed ble kopisperren introdusert. Argumentet bak kopisperren er at loven ikke ga åndsverket tilstrekkelig beskyttelse. Loven virket liksom ikke på Internett. Ved å introdusere kopisperrer skulle teknologien brukes som middel mot piratenes teknologi. Kort oppsummert: Loven ga ikke bra nok vern, og kopisperren var helt nødvendig. Kopisperrer har medført en ny trend innen digitale medier: overbeskyttelse. DVD filmer kjøpt i USA skulle ikke la seg spille av i Norge, CD plater fungerer plutselig ikke på din bilstereo og du kan ikke hoppe over reklamen på en DVD film du selv eier. For forbrukerne oppleves dette som frustrerende, og for utviklingen og konkurransen innen dette næringsområdet virker slike systemer kvelende.

Nå skal sperrene beskyttes ved lov. Dette er paradoksalt. Begrunnelsen for sperrene var at lovregulering var utilstrekkelig. Åndsverk som allerede var vernet direkte etter loven, ble beskyttet med tekniske sperrer. Det er disse sperrene som nå skal vernes i den samme loven som i sin tid ble hevdet å være utilstrekkelig.

For de fleste er det nok uklart nøyaktig hvordan man går frem for å bryte en av disse beskyttelsene. Men for piratene, som beskyttelsen retter seg mot, vil verken beskyttelsen eller lovendringen ha noen betydning. Vi vet at piratene knekker beskyttelsen, ellers ville ikke lovendringen være påkrevd. Det er dermed allerede nå klart at forbudet vil ha liten effekt på denne gruppen.

Hovedendringen i lovforslaget er at det ikke skal være lov å omgå en beskyttelse som verner produktet. Dette høres jo kjent ut. Vi har allerede en bestemmelse i straffeloven som forbyr brudd på beskyttelse for å få tilgang til noe du ikke har rett til. Problemet er at den som har kjøpt en CD-plate vil ha en helt klar rett til å disponere over sin egen CD.

Derimot vil forbudet ha en rekke virkninger på oss andre. Det er her debatten har ligget den siste tiden, det snakkes om MP3-loven. - Du skal ikke lenger kunne overføre din egen musikk fra CD til MP3-spiller, sistnevnte er ikke lenger «relevant» som avspiller av CD-musikk.

I denne debatten er det mange som glemmer at de fleste blant oss rent praktisk ikke vil være i stand til å «knekke beskyttelsen». Så får vi heller glemme hva barna fikk til julegave i fjor (Ipod). Ved at lovforslaget og debatten så konkret tar utgangspunkt i MP3 og DVD som teknologier, gjøres det hele meget kortsiktig. Avløserne til begge formatene er allerede klare, men ingen vet hvordan vi konsumerer digitale åndsverk om bare 10 år frem i tid. I dag er det vanskelig å finne platespillere til den gamle LP-samlingen. Jeg gruer meg til pensjonisttilværelsen, når advokat Manshaus skal finne noe som kan spille av den gode gamle CD samlingen. Noen vanlige cd-plater, noen med beskyttelse som kan fjernes med sprittusj (det skal visst være mulig, og tillatt etter den nye loven!), noen med beskyttelse fra Sony, andre med beskyttelse fra Warner osv. Da kan jeg sitte og gruble på hvorfor beskyttelsen fortsatt er der, når vernetiden på musikken for lengt er utløpt.

Det er også uklart hvem som nyter godt av beskyttelsene. Lovforslaget innebærer vanskelige sondringer innenfor et allerede komplisert rettsområde. Risikoen er stor for at særlig den yngre gruppen forbrukere kriminaliseres. De reelle kontrollmulighetene er tilsvarende minimale. Dette vil kunne innebære en redusert anerkjennelse og respekt for et prinsipp som er helt avgjørende for det bestående system. Opphavsmannen har krav på vederlag for sitt arbeid.

Den som tjener på beskyttelsen er imidlertid ikke opphavsmannen eller rettighetshaveren, selv om disse males som skumle forbrukerfiender. Lovforslaget verner i realiteten om de tradisjonelle canada-generic.com for film og musikk. En distribusjonsform som innebærer høyere kostnader, lavere margin og en økende fortrengning av smalere uttrykksformer. Piratene bruker Internett. Med nullkostnad og ulovlig supereffektivitet leveres ikke produktet på døren din ? det leveres inn i stuen. Ved å beskytte tradisjonell distribusjon på plater og disker, regulerer vi i realiteten et marked som ikke engang har rukket å etablere seg. Hvor er de store aktørene på Internett? Hvor er de lovlige nettstedene som gir forbrukerne valgmuligheter og synliggjør kontrasten mellom lovlig/ulovlig? Noen små nettbutikker eksisterer, men ikke bredden og mangfoldet som utgjør et fullt fungerende marked.

Som i de fleste andre sektorer, vil overregulering etter hvert måtte avløses av liberalisering av de samme regler. På dette området vet vi imidlertid lite om hva utviklingen vil bringe. Det eneste jeg kan forutsi er at om noen år sitter vi ikke lenger og snakker om MP3 og DVD.