Artikkelen kommenterer forholdet mellom statlige og private pengespill, der norske myndigheter ønsker å overta det eksisterende private spillemarkedet i Norge. Dette har utløst en generell debatt omkring Statens eierskap og håndtering av eksisterende statlige pengespill, samt at den norske pengespillindustrien har anført at en statlig overtakelse vil være i strid med konkurranse- og markedsreglene. EFTA har mer enn antydet at norsk pengespillpolitikk er problematisk i forhold til EØS-avtalen, En slik linje er fulgt også av de norske domstoler som så langt har tatt stilling til spørsmålet. Artikkelen kommenterer forholdet til pengespill på Internett, og hvordan statens reguleringsargumenter kan synes å virke noe unynanserte.
Artikkelen er også publisert som kronikk i Dagens Næringsliv.
.Det norske pengespillmarkedet bygger på et generelt forbud mot slik virksomhet, med to konkrete unntak. Norsk Tipping driver de statlige pengespillene, mens private pengespill drives etter særskilt tillatelse. Ingen utenlandske pengespill har foreløpig fått tillatelse til å tilby pengespill mot det norske markedet. I det siste har pengespill på Internett fått mye oppmerksomhet i media, og det er grunn til å kommentere noen mekanismer som regulerer dette markedet.
De utenlandske pengespillaktørene fikk for noen år siden en perfekt markedsførings- og distribusjonskanal levert i fanget. Internett. En nettside fungerer på nesten alle måter bedre enn en tradisjonell spilleautomat. Det kreves kun investeringer i selve nettjenesten, som styres sentralt. En spilleautomat er utsatt for slitasje og innbrudd. I tillegg må den tømmes og vedlikeholdes. Etter en stund er den utdatert og må skiftes ut. Alt dette er veldig mye enklere når tjenesten leveres fra en nettside. Brukerens egen datamaskin fungerer i praksis som automaten, og spillet kan endres eller oppdateres uten store kostnader.
For spilleren er det attraktivt å kunne velge blant en hel rekke spill, ikke bare den tradisjonelle lotto-rekken eller et skrapelodd. Ved at det tilbys et mangfold i tilbudene, har spilleren en større sjanse til å finne et spill som er sammenfallende med en interesse eller et spesielt kunnskapsområde. Dette gjør spillet mer interessant, og kan i noen grad redusere innslaget av tilfeldighet. I tillegg tilbyr de fleste av de utenlandske nettspillene langt bedre vinnersjanser og høyere premier enn sine norske søsken. Som sagt trenger ikke Internettspillet fordyrende kommisjonærledd. Dermed spares det inn store beløp på investerings- og utgiftssiden. Dette forsvarer igjen høyere utbetalingsandeler til spillerne. Et internasjonalt publikum gir også mulighet for langt flere deltakere enn det norske markedet kan tilby. Flere deltakere medfører større innskudd totalt i systemet, som igjen medfører større gevinster som tilfaller vinnerne.
For de utenlandske aktørene og for mange norske spillere, virker nettspill som det perfekte tilbud. Norske myndigheter har et annet syn på saken. Pengespill er kun tillatt der en fastsatt andel av midlene går til veldedige formål eller til idretten. I norsk politikk er pengespill i realiteten en form for frivillig beskatning. Av hver krone som går inn, trekkes kommisjonærens del fra først, før tilretteleggeren tar sin del og det veldedige formål får sitt. Det som blir igjen fordeles som premie til vinnerne. Egentlig et ganske ineffektivt system, der de veldedige formålene like godt kunne fått tildelt midler over statsbudsjettet. Dersom det var ønskelig kunne vi også trukket noen tilfeldig valgte ?lotto?vinnere fra kemnerens skattelister.
Dagens system er under sterkt press. Rent faktisk spiller et stort antall nordmenn i dag på pengespill som tilbys via Internett fra utlandet. I den politiske verden står store deler av norsk pengespillpolitikk for fall, ved at vi antakeligvis opptrer i strid med våre forpliktelser etter EØS-avtalen. I stedet for å legge til rette for et mangfold av konkurransedyktige norske pengespill, har Staten til hensikt å gi Norsk Tipping monopol på pengespill i Norge. Samtidig stenger vi ute de pengespillene som ikke kun forholder seg til det norske markedet. EØS-avtalen innebærer som kjent at Norge må åpne opp for varer og tjenester innen avtalens område. Statens utfordring er å vise hvorfor Norsk Tipping, som er en av Norges største kjøpere av reklame, er bedre skikket enn private norske eller utenlandske aktører til å hindre spillavhengighet. Det må også forklares hvorfor ikke utenlandske aktører skal kunne få tillatelse på samme vilkår som våre norske aktører.
Myndighetenes siste utspill er Lotteritilsynets anklage om at bankene ulovlig medvirker til å formidle pengespill, ved at spillerne betaler for seg med bankkort. Det er imidlertid klart at privatpersoner som spiller på Internett kan gjøre dette uten at dette er ulovlig. Det er heller ikke gitt at bankene har noen plikt til selv å vurdere om et nettsted tilbyr pengespill som ville være forbudt i Norge eller ikke. Tilsynet vil tette lekkasjen mot Internett, og forsøker tilsynelatende å overlate jobben til bankene.
Pengespillets kjennetegn er overføringen av innskudd og gevinst. Selv om det eksisterer alternativer, bruker de fleste spillere på Internett betalingskort. Ved at slik kortbruk normalt vil kreve noe tid fra pengene er flyttet fra spillerens konto og er inne på mottakerens konto, oppstår det en kredittsituasjon.
Vi har enkelte regler som skal hindre at vi foretar klart uheldige disposisjoner. For eksempel har vi en egen lov om kredittkjøp. For pengespillenes vedkommende er det laget en egen regel i straffelovens ikrafttredelseslov § 12: Spillegjeld forplikter ikke.
Paragraf 12 har en viktig funksjon i forhold til utenlandske pengespill på Internett. Innenfor Norges grenser finnes det ikke lovlige pengespill som yter kreditt. For de statlige spills vedkommende reguleres dette i særskilte forskrifter til de enkelte pengespillene. De private pengespillene yter heller ikke kreditt, da får de ikke tillatelse. Dette er gjort helt bevisst, spilleren skal ikke kunne bruke penger han ikke har. Kjerneområdet for § 12 i dag blir dermed rene private avtaler om spillegjeld, for eksempel gjeld fra et pokerlag, og gjeld i forbindelse med utenlandske pengespill på Internett.
Regelen om at spillegjeld er ugyldig medfører et stort praktisk problem for både spiller og operatør i de utenlandske pengespillene. Ingen av partene har mulighet til å inndrive kravet der skyldneren påberoper seg § 12, eller for operatørens tilfelle den tilsvarende regel i hans hjemland. Virkningen av dette er sentralt i forhold til det økonomiske grunnlaget for å drive pengespill. Risikobildet blir et viktig moment for begge parter. Hva er vitsen med å spille hvis du ikke får noen gevinst? Regelen i § 12 virker etter dette begge veier: der spilleren etter å ha tapt nekter å betale sin gjeld, og der spilleren vinner, men hans avtalepart nekter å utbetale gevinsten. Dette betyr at pengespill på kreditt over Internett kan innebære stor risiko for at vinneren står uten oppgjør. Her ligger det med andre ord allerede en sterk markedsmekanisme innbakt i systemet, som må taes med i betraktningen når skadeevnen til pengespillene skal vurderes.