JusNytt

Ytringsfrihet: Redaktøransvar på Internett

E-post Skriv ut PDF

jusnytt_red_ansvar.jpgDen som formidler eller legger til rette for ytringer eller produksjon av innhold på Internett pådrar seg samtidig et ansvar for det innhold som presenteres. Forfatteren diskuterer det tradisjonelle redaktøransvaret og de nye EU-reglene om ansvarsbegrensninger for visse kommunikasjonsformer.

REDAKTØRANSVAR PÅ INTERNETT 

advokat Halvor Manshaus er senioradvokat i advokatfirmaet Schjødt AS og leder faggruppen for elektronisk innhold og kommunikasjon. Han har tidligere vært vitenskapelig assistent ved institutt for rettsinformatikk og har prosedert flere sentrale saker innenfor rettsfeltet mellom ytringsfrihet og ansvar. Artikkelen er tidligere publisert i Tidsskrift for Forretningsjus nr. 2 2005.

1. Innledning

Redaktørens ansvar for trykt skrift er et rettsinstitutt som har en lang og sterk tradisjon i Norge. Redaktørens ansvar er utformet ut i fra redaktørens rolle i forbindelse med kvalitetsikring og redigering av publikasjonen, med den forutsetning at det er redaktøren som har det siste ord i denne prosessen. Redaktørens ansvar er altså utformet som et slags medvirkningsansvar. Dette ansvaret kan mer presist betegnes som et kontrollansvar.

 

Internett som elektronisk medium har i løpet av kort tid etablert seg som en viktig arena for ytringer og ulike publikasjonsformer. I kjølvannet av denne utviklingen har enkelte rettslige spørsmål blitt stående uavklarte. Ved at ytringer fremmes på Internett blir spørsmålet hvordan regler om ansvar og kontroll skal anvendes på dette mediet, som ikke var påtenkt da reglene om redaktøransvar ble utformet. Problemstillingen er ikke hvorvidt dette temaet er regulert i gjeldende rett, men hvordan de eksisterende rettsreglene får anvendelse i det nye elektroniske landskap.

 

Det er skrevet om redaktøransvaret på Internett tidligere, jf. Jon Bing "Rettslige konsekvenser av digitalisering: Rettighetsadministrasjon og redaktøransvar i digitale nett" (Complex 1/95). Det har imidlertid skjedd en utvikling på området, ikke minst ved at det foreligger nye sentrale rettskilder, som langt på vei bidrar til å avklare redaktøransvarets innhold og utstrekning.[1] Ehandelsloven er sentral i forhold til å avklare formidlingsansvaret utover det tradisjonelle redaktøransvaret i snever forstand. Loven trådte i full kraft fra 1. mars 2004, ved at reglene om ansvarbegrensninger da ble lagt til loven. Øvrige rettskilder har ellers form av forarbeider til ehandelsloven og rapporter fra offentlige enkeltutvalg, men også rettspraksis og juridisk litteratur har bidratt med å avklare enkelte punkter.

 

Hensikten med denne artikkelen er å gi en kort oversikt over de sentrale problemstillingene som gjør seg gjeldende ved offentliggjøring av ytringer via Internett. For å belyse problemstillingen med noen kasuistiske eksempler brukes i denne artikkelen som eksempel et typisk diskusjonsforum på Internett.[2]

 

Jeg vil fokusere på grensen mellom redaktøransvar i snever forstand vurdert opp mot det generelle formidleransvaret. Artikkelen vil også behandle reglene som er aktuelle for formidling av ytringer og informasjon på Internett i den nye ehandelsloven. Øvrige forhold, som spørsmål om reglene om foretaksstraff, kildevern for de rene formidlere på Internett, personopplysningsloven osv behandles ikke.

 

2. Rettslig utgangspunkt

2.1 Forholdet til ytringsfriheten

Utgangspunktet etter Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 10, er at ytringer og meninger er vernet og skal kunne formidles fritt. EMK ble direkte implementert i norsk rett i 1999, og gjennom rettsutviklingen de siste årene har ytringsfriheten fått stadig videre rammer. Grunnloven § 100 slår også fast at "Trykkefrihed bør finde Sted", men har fått redusert betydning ved siden av EMK artikkel 10.[3]

 

Artikkel 10 statuerer i første avsnitt hovedregelen om en universell rett til å fremme og meddele ytringer. I det påfølgende avsnittet gjøres det unntak fra konvensjonens hovedregel, unntak som er "nødvendige i et demokratisk samfunn". Artikkel 10 lyder slik:

 

1.      Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.

2.      Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.

 

Unntak eller begrensninger i forhold til ytringsfriheten har vi en rekke eksempler på i norsk rett, for eksempel ulovlig pornografi, ærekrenkelser, opphavsrettslige krenkelser, brudd på personopplysningsloven og rasistiske ytringer. I tillegg til disse "kjerneområdene" kan en rekke andre bestemmelser få anvendelse, for eksempel straffeloven § 130 om spredning av løgn og motstand rettet mot offentlige myndigheter, § 135 om fredsforstyrrelse ved agitasjon, § 140 om oppfordring til å begå straffbar handling, § 142 om blasfemiske ytringer, markedsføringslovens bestemmelser om villedende markedsføring osv.

 

I nærværende fremstilling vil det ikke være hensiktsmessig å gjøre rede for det nærmere innholdet av de ovennevnte unntakene. Det er nok å vise til at ytringsfriheten ikke er fri for unntak, og at den som fremsetter en rettstridig ytring vil kunne pådra seg ansvar etter ett eller flere grunnlag.

 

Loven om elektronisk handel medfører ikke at de ovenfor nevnte bestemmelsene om ansvar som medvirker blir endret direkte, men er likevel viktig fordi det avklares når en "nettvert" er fri for ansvar. Den nye loven vil således kunne innskrenke det ansvar man ellers ville kunne pådra seg etter andre lovbestemmelser.

 

Fokuset i det følgende vil ikke ligge på selve ytreren, men den som medvirker eller legger til rette for at ytringen formidles. Dette kan være en redaktør i tradisjonell og snever forstand, men spørsmålet må også vurderes i forhold til de ulike fora som foreligger på Internett, der en webmaster eller nettsideeier kan bli ansvarlig for andres ytringer. Konkret vil jeg vurdere forholdet til diskusjonssider på Internett.

 

2.2 Kort om begreper

Eier- og ansvarsforholdene omkring formidling av ytringer på Internett vil i praksis kunne variere sterkt, og det er viktig å kunne definere enkelte sentrale roller og begreper.

 

Eieren er den som innehar det juridiske eierskap til en nettside- eller tjeneste. Den som er oppført som eier av domenet tjenesten eller nettsiden leveres fra, vil kunne forføye over selve domenet. I dette ligger at eieren av domenet kan avhende domenet til andre, leie det ut, eller "skru av" domenet. På den annen side er det ikke gitt at eieren av domenet har noen direkte kontroll med innholdet på en nettside. For eksempel kan det tilbys nettsider til brukere i såkalte subdomener. Studenter tilbys ofte egne nettsider under studiestedets Internettadresse. Ved Universitetet i Oslo ligger slike nettsider samlet under adressen www.folk.uio.no/studentens_navn. Tilsvarende nettsider tilbys også av kommersielle aktører som ønsker å tilby sine brukere egne nettsider. Telenor tilbyr slike nettområder under sitt www.online.no område. Den mest besøkte private nettsiden hos online.no er i skrivende stund en nettside om Voss: home.online.no/~sulvund/Voss_Now/.

 

Det må altså skilles mellom eieren og den som driver nettstedet. Privatpersonen som i eksempelet overfor har laget en nettside om Voss på Telenors nettområde, er administrator av denne siden. I dette tilfellet er det administrator som selv er den originære meningsytrer.

På et diskusjonsforum vil dette kunne forholde seg noe annerledes. Lars Holm vil tilby et diskusjonsforum for bilinteresserte under Telenors online.no nettområde. Telenor Online AS står som eier  av domenet www.online.no, mens den aktuelle nettsiden home.online.no/~lholm er laget og drevet av privatkunden Lars Holm. På diskusjonsforumet til Lars Holm kan besøkende skrive inn innlegg om bil. Peder Aas legger inn et innlegg der han sier at kjendisen Marte Kirkerud er en meget slett sjåfør, som han flere ganger har observert kjørende i beruset tilstand.

 

Ehandelsloven § 3 inneholder enkelte sentrale definisjoner. I eksempelet Lars Holm er Telenor eier av domenet tjenesten leveres fra. Videre er det Telenor som har nettsiden lagret hos seg, og som rent teknisk leverer nettsiden til brukeren Peder Aas. Telenor er tjenesteyter etter § 3 litra a.

 

Lars Holm administrerer nettsiden, og det er han som har utformet nettsiden og det aktuelle diskusjonsforumet. Holm er også en tjenesteyter.

 

Som tjenesteyter må man oppgi en del opplysninger om tjenesten, jf. ehandelsloven § 8. Dette kommer jeg tilbake til under punkt 4.2 nedenfor.

 

Peder Aas er en bruker som har skrevet et innlegg på nettsiden. Dermed er han en tjenestemottaker etter § 3 litra b. Samtidig er han en forbruker (litra e), ved at han ikke handler som ledd i næringsvirksomhet.

 

Marte Kirkerud er en tredjepart som ikke har besøkt nettsiden, men som står omtalt som en fyllekjører. Dette kan være en rettstridig ærekrenkelse, noe som vil bero på en konkret tolking av utsagnet, og en avveining av straffelovens § 247 opp mot EMK art 10.

 

2.3 Ansvarsgrunnlag for publisering/offentliggjøring av ytringer

Redaktøransvaret er inntatt i kapittel 43 i straffeloven, nærmere bestemt § 431. Det er denne bestemmelsen som utgjør den tradisjonelle kjernen i redaktøransvaret. Dette er imidlertid kun den strafferettslige siden av ansvaret som redaktør, og kun rettet mot redaktøren av "et blad eller tidsskrift". Bestemmelsen er i tillegg utformet på en slik måte at det kan stilles spørsmål ved om den uten videre rammer utradisjonelle fora, som for eksempel formidling av en tjeneste som legger til rette for "chatting", diskusjonsforum eller formidling av opphavsrettslig vernet materiale uten tillatelse.

 

Den som legger til rette for rettsstridige ytringer uten å falle inn under § 431, vil like fullt kunne være ansvarlig som medvirker. Der den konkrete lovregel som forbyr en ytring eller meddelelse også oppstiller et medvirkningsansvar, vil den som legger til rette for handlingen kunne være ansvarlig som medvirker. I forhold til medvirkningsansvaret er det introdusert ny lovgivning gjennom ehandelsloven som i stor utstrekning trekker opp grensen for tilretteleggingsansvaret for elektronisk publisering av ytringer.

Medvirkningsansvaret kan følge direkte av den enkelte straffebestemmelse, men også sivilrettslig medvirkningsansvar kan være aktuelt. Slike regler vil kunne være lovfestede, f eks skadeerstatningsloven § 3-6, men også det alminnelige ulovfestede uaktsomhetsansvar vil kunne få anvendelse. I tillegg kommer spesialbestemmelser som f. eks. foretaksstraff. Jeg vil ikke her gå inn på alle de underliggende rettslige grunnlag for ansvar.

 

3. Redaktøransvaret i snever forstand

3.1 Straffelovens kapittel 43 - redaktøransvarets innhold

Redaktøransvaret er direkte hjemlet i straffelovens kapittel 43 "Forseelser, forøvede ved trykt Skrift". Dette kapittelet inneholder flere bestemmelser som regulerer plikter knyttet til utgivelsen av trykt skrift, herunder plikt til å opplyse om hvem som er redaktør og utgiver, plikten til å innta i det trykte skrift imøtegåelser av tidligere fremsatte påstander, og aktsomhetsplikten som påhviler redaktøren. Redaktørens aktsomhetsplikt er inntatt i straffeloven § 431 første ledd, som lyder:

 

"Redaktøren av et blad eller tidsskrift straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder såfremt bladet eller tidsskriftet offentliggjør noe som ville ha pådradd redaktøren straffansvar etter noen annen lovbestemmelse om han hadde kjent innholdet. Dog er han straffri såfremt han godtgjør at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til kontroll med innholdet av skriftet eller tilsyn med eller rettledning eller instruks for hans stedfortreder, medarbeidere eller underordnede."

 

Redaktøransvaret innebærer at det vil være mulig å holde redaktøren ansvarlig selv om det ikke er mulig å ramme den originære ytrer, og det er ingen forutsetning at den originære ytrer faktisk blir straffet. Ansvaret er uavhengig av om redaktøren rent faktisk kjente innholdet i den fremsatte ytring. Det er tilstrekkelig å konstatere at redaktøren, om han hadde kjent innholdet, ville være å straffe. Der redaktøren rent faktisk ikke hadde kunnskap om ytringens innhold, vil han kunne gå fri dersom det godtgjøres at ytringen ikke ble tillatt fremmet som en konsekvens av manglende kontroll eller rutiner. Dette kontrollansvaret håndheves i praksis meget strengt. Misforståelser og rutinesvikt vil som regel ikke være nok til å gå fri.

 

Redaktøransvaret regulerer kun redaktørens ansvar. Selve det straffbare forhold og de tilhørende sanksjoner vil følge av det underliggende straffebud som er overtrådt ved den rettstridige ytringen.

 

Reglene om redaktøransvar har en preventiv funksjon ved at redaktøren oppfordres til aktsom kontroll med stoffet som formidles. I tillegg er det et poeng å på forhånd utpeke den ansvarlige ved negativ eller usaklig omtale, for derved å gjøre det enklere for den skadelidende å ta opp saken. Som vi kommer tilbake til, er dette hensyn som gjør seg enda sterkere gjeldende på Internett, der det rent praktisk vil kunne være vanskelig å peke ut tilretteleggeren av tjenesten.

3.2 Redaktøransvaret etter § 431 på Internett

Hvem som er redaktør, følger av legaldefinisjonen i straffeloven § 436, der rollen tillegges den som bestemmer over "skriftets innhold". Hvilken tittel som benyttes er med andre ord ikke avgjørende, begrepet er definert etter den funksjon redaktøren rent faktisk har. Vi ser at definisjonen er knyttet opp mot "skrift", og redaktøransvaret i § 431 gjelder for "blad eller skrift".

 

Det er tidligere lagt til grunn at blad eller skrift er underkategorier av det loven kaller trykt skrift. Hva som er trykt skrift fremgår av en egen definisjon i straffeloven § 10:

 

Under trykt Skrift henregnes Skrift, Afbildning eller lignende, der mangfoldiggjøres ved Trykken eller paa anden kemisk eller mekanisk Maade.

 

Spørsmålet er om denne definisjonen leder til at redaktøransvaret ikke får anvendelse på elektronisk tekst som fremvises på skjerm. En streng tolkning basert på ordlyden i bestemmelsen tilsier at begrepet trykt skrift kun omfatter tekst som faktisk har gjennomgått en trykkeprosess. Denne tolkningen har støtte i prinsippet om at straffebud ikke skal tolkes utvidende.

 

Et slikt ståsted vil føre til en differensiering mellom nettaviser og papiraviser som er vanskelig å forsvare. Det sentrale ved bestemmelsen er etter min oppfatning at skriftet mangfoldiggjøres og tilbys en større personkrets. Straffelovrådet har i NOU 1992:23 foreslått en ny definisjon av trykt skrift som kun krever at det foreligger skrift og/eller bilde som er mangfoldiggjort og tilbys til en større krets med personer. Straffelovrådet uttaler i forhold til den eksisterende definisjonen (NOU 1992:23 side 66):

 

"Kommisjonen tar sikte på å foreslå en ny legaldefinisjon av trykt skrift som også omfatter datamaskinbaserte informasjonssystemer og andre moderne uttrykksformer, slik som videogram, plate/kassettinnspillinger og lydbåndopptak. De tre sistnevnte medier er ikke trykt skrift etter straffeloven §10. Om datamaskinbaserte informasjonssystemer i dag kan regnes som trykt skrift, er tvilsomt."

 

Straffelovrådet har altså stilt seg kritisk til en utvidende tolkning av straffeloven § 10 som også omfatter elektroniske informasjon. Professor Anders Bratholm slo imidlertid allerede i 1991 fast:[4]

 

"Mangfoldiggjøringen er sentral for begrepet "trykt skrift"? Måten denne mangfoldiggjøringen skjer på er ikke avgjørende for om noe må betraktes som trykt skrift."

 

Bratholm stilte seg likevel skeptisk til at databasert skrift var trykt skrift i straffelovens forstand.

 

Min oppfatning er at det likevel er riktig å anvende redaktøransvaret på nettaviser. Dette synet finner vi også hos Konvergensutvalget, NOU 1999:26, der det heter på s. 102:

 

"En del Internett-tjenester vil muligens også kunne defineres inn under begrepet "blad eller tidsskrift". Redaktøransvaret er knyttet til "blad eller tidsskrift" som omfattes av vilkåret "trykt skrift" i straffeloven § 10. Dersom en av brukerne av slike tjenester kan ta utskrift fra Internett vil dette kunne være "trykt skrift" i straffelovens forstand. Dersom tjenestene i tillegg forutsetter en redaktørfunksjon, slik f.eks. Nettavisen gjør, vil redaktøransvaret kunne gjelde for slike tjenester. Dette synspunktet er omstridt, men dersom det legges til grunn vil det innebære at straffeloven 431 om redaktøransvar kommer til anvendelse for den som innehar redaktørfunksjonen for slike Internett-tjenester."

 

En slik tolkning støttes av definisjonen av hvem som er redaktør, denne  tar utgangspunkt i redaktørens funksjonelle rolle, ikke i stillingsbetegnelser eller andre formalia. Videre gjelder § 431 ikke bare for skrift eller blad, den får også anvendelse på kringkastede ytringer. Det er altså ikke meningen at redaktøransvaret ikke skal kunne anvendes på informasjon som ikke er mekanisk fremstilt.

 

Min foreløpige konklusjon er at redaktøransvaret også vil kunne få anvendelse på "blad eller tidsskrift" som publiseres på Internett. En domstol vil altså antas å pålegge ansvar også for redaktøren av en nettavis. Dette gjelder enten avisen distribueres gjennom e-postforsendelser eller på et eget nettsted tilhørende avisen. Spørsmålet er imidlertid uprøvd i norsk rett.

 

Ved at ansvaret er kanalisert til redaktøren, lempes samtidig medvirkningsansvaret  for

 

"den som bare har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon av skriftet".

 

Dette unntaket fremgår av straffelovens § 254 siste ledd, og gjelder i forhold til ærekrenkelser.[5] Redaktøransvaret vil dermed kunne skjerme de som kun bidrar til den tekniske fremstilling av en avis på Internett. Dette vil også kunne få anvendelse i forhold til det sivilrettslige erstatningsansvar etter skadeerstatningsloven § 3-6, ettersom dette følger straffelovens regler for ansvar. Jeg går ikke nærmere inn på denne problemstillingen her.

 

På bakgrunn av usikkerheten knyttet til redaktøransvarets anvendelse på Internett-baserte tjenester, har Kulturdepartementet oppnevnt en gruppe som skal arbeide med å klargjøre redaktøransvaret i elektroniske informasjons- og kommunikasjonstjenester. Dette er også i tråd med Konvergensutvalgets tilråding. Ekspertgruppen, som ledes av professor Jon Bing, skal vurdere eksisterende regler og endringsforslag og legge frem egne forslag til oppdateringer der dette anses nødvendig. Utredningen er sterkt forsinket, noe som nok skyldes at ansvarsreguleringen i ehandelsloven ble utsatt og inntatt som en egen lov først i fjor våres. Utredningen er ventet i løpet av inneværende år.

 

3.3 Avgrensning av redaktøransvaret i forhold til diskusjonsfora

Redaktøransvaret etter straffeloven gjelder blad eller tidskrift, altså periodiske publikasjoner. Spørsmålet er her om bestemmelsen får anvendelse også på diskusjonsgrupper på Internett.

 

Konvergensutvalget fremmet i sin utredning NOU 1999:26 forslag om å gi redaktøransvaret en medienøytral utforming. Utvalget påpekte at et redaktøransvar stadig vil måtte hvile på den forutsetning at det rent faktisk lar seg gjøre å peke ut en redaktør. Konvergensutvalget konkluderer med (NOU 1999:26 s. 150-151):

 

"For en del Internett-baserte tjenester kan det i praksis være vanskelig å peke ut en ansvarlig redaktør. Mange operatører av informasjonstjenester på Internett tillater at enkeltpersoner eller organisasjoner legger sitt eget innhold ut på operatørens server. Scandinavian Online (SOL) er et eksempel på en nett-tjeneste der et stort antall personer og bedrifter har lagt ut egne hjemmesider. SOL tilbyr også chat-tjenester. Slike nettsteder kan omfatte svært store mengder informasjon, som dertil endres fortløpende. For denne type nett-tjenester vil det i praksis være umulig for en sentral instans å føre en reell redaksjonell kontroll. "Chat"-tjenestene setter dette på spissen, ved at kommunikasjonen skjer i sanntid. Dette tilsier at man ikke ukritisk bør innføre et redaksjonelt ansvar for elektroniske medier. Går lovgiver for langt i retning av å pålegge Internett-aktører et redaksjonelt ansvar, vil dette i noen tilfeller kunne fremstå som urimelig overfor de som blir berørt. Samtidig kan man risikere at tjenesteoperatører i overdreven grad tar forholdsregler i forhold til innhold som ligger i grenselandet for lovlige ytringer."

 

Straffeloven inneholder i § 436 en legaldefinisjon av hvem som er redaktør:

 

"Ved redaktør av et blad eller tidsskrift forstås i dette kapitel den som treffer avgjørelse om skriftets innhold eller om en del av dette, enten han betegnes som redaktør eller som utgiver eller på annen måte."

 

Redaktørrollen er med andre ord gitt en funksjonell utforming. I forhold til det som ovenfor er sitert fra Konvergensutvalgets utredning, er det klart at det ikke vil være praktisk mulig å ha en redaktør som skal lese gjennom samtlige innlegg som dukker opp for eksempel på diskusjonssidene til et større diskusjonsforum.

 

Det kan altså med styrke hevdes at der det ikke lar seg gjøre å utføre noen redaksjonell kontroll, vil ikke de funksjonelle kravene til redaktørens oppgave la seg oppfylle. I tillegg må det åpenbart stilles kvalitative krav for at det skal foreligge et blad eller tidsskrift. En telefonkatalog faller ikke inn under noen av kategoriene og heller ikke menyen fra en restaurant. Begge eksemplene viser trykte skrifter som mangfoldiggjøres i store antall og spres til et stort antall mennesker. Det hersker likevel ingen tvil om at dette ikke er blad eller tidsskrift.

 

Et krav som gjelder for både blad og tidsskrift, er at utgivelsene er periodiske. I forhold til Internett-tjenester må det vurderes om innholdet som presenteres forandres eller oppdateres på en måte som gjør det naturlig å kalle dette for en periodisk tjeneste.

 

Det kan forsøksvis hevdes at der et diskusjonsforum er knyttet til en nettavis underlagt redaksjonell kontroll og ansvar etter straffeloven § 431, vil redaktøransvaret få anvendelse også for diskusjonen på forumet. Tanken bak en slik tolkning måtte være at leserinnleggene på Internett vil være direkte tilknyttet det redaksjonelle stoffet i avisen. Mot dette argumentet kan det med styrke anføres at selv om deler av debatten vil kunne ligge innenfor temaer som reises av avisen, er dette ikke ensbetydende med all debatt på forumet vil følge avisens opplegg. Videre forutsettes at innlegg på forumet ikke er underlagt konkret redaksjonell kontroll, slik tilfellet vil være for tradisjonelle leserinnlegg i en papiravis.[6] Dermed må diskusjonsforumet vurderes opp mot redaktøransvaret på eget grunnlag. En henvisning til tradisjonelle leserinnlegg i papiraviser kan med andre ord ikke isolert sett brukes som et argument overfor et forum av den type som her diskuteres.

 

Grensen for hva som utgjør et blad eller tidsskrift vil etter min mening bero på en konkret vurdering. Viktige momenter vil være hvorvidt det i det hele tatt er realistisk å forvente noen redaksjonell kontroll, og hvorvidt innholdet som formidles er av en slik art at det er naturlig å kalle dette for et blad eller tidsskrift.

 

Et diskusjonsforum inviterer til debatt og diskusjon. I motsetning til den redaksjonelle utgivelse innebærer den åpne debatt at det ikke vil foreligge noen redaksjonell kontroll over det innholdet som presenteres, utover det som må til for å holde tjenesten innenfor lovens grenser. Innleggene vil være del av en debatt, en samtale eller offentlig dialog heller enn en helhetlig og ordnet presentasjon. Innlegg på et diskusjonsforum vil ha potensial til å overstige det som praktisk lar seg kontrollere. Mangel på kontroll vil også kunne følge av at innlegg legges ut i sanntid, med andre ord at innlegg lastes direkte til diskusjonsforumet og deretter er tilgjengelig på Internett. Dette vil være det vanlige for et diskusjonsforum. Det vil i praksis ikke være mulig å utøve noen redaksjonell funksjon utover det helt overfladiske.

 

Min konklusjon er at et typisk diskusjonsforum ikke utgjør blad eller tidskrift i strafferettslig forstand, og at det dermed heller ikke foreligger noe redaktøransvar i snever forstand.[7] Jeg minner for ordens skyld om at medvirkningsansvaret like fullt vil kunne få anvendelse ? dette behandles i punktet om den nye loven om ehandel.

 

4. Medvirkningsansvaret og Ehandelsloven

4.1 Innledning

Utgangspunktet for å diskutere medvirkningsansvar er for det første at det objektivt sett konstateres at det er utført en ulovlig handling, typisk vil være at den originære ytrer har skrevet et innlegg som er ærekrenkende, rasistisk eller lignende på diskusjonsforumet. Videre vil det måtte foreligge hjemmel for ansvar for medvirkning til den rettstridige ytringen. Det gjenstående spørsmål blir dermed om nettverten (operatøren av diskusjonssiden) kan pålegges ansvar. Er nettverten ansvarlig på objektivt grunnlag, med tilhørende ansvar for alle ytringer som fremsettes på diskusjonssiden, eller er han kun ansvarlig når han har konkret mistanke eller kunnskap om en rettstridig ytring? Dersom nettverten er i en posisjon der han risikerer å pådra seg ansvar, må det også avklares om det er handlingsalternativer som gjør nettverten ansvarsfri.

 

Disse spørsmålene er nå i vesentlig grad avklart gjennom den nye ehandelsloven. Ehandelsloven er den norske implementasjon av ehandelsdirektivet, som tar for seg elektronisk markedsføring, avtaleinngåelse over elektroniske kommunikasjonsnett og tjenesteyters ansvarsfrihet ved å lagre og overføre tredjeparts ytringer og meninger over nettet. Det er dette siste området som er aktuelt i forhold til diskusjonssider på Internett.

 

Lovens virkeområde er avgrenset til å gjelde informasjonssamfunnstjenester. Årsaken til at dette noe tungvinte begrepet får anvendelse, er at dette tidligere er benyttet i foregående direktiver. En informasjonssamfunnstjeneste er i lovens § 1 definert som alt som faller inn under en av to kategorier:

 

a.       enhver tjeneste som vanligvis ytes mot vederlag og som formidles elektronisk, over avstand og etter individuell anmodning fra en tjenestemottaker.

b.      enhver tjeneste som består i å gi tilgang til, eller overføre informasjon over, et elektronisk kommunikasjonsnett, eller i å være nettvert for data som leveres av tjenestemottakeren.

 

Ehandelsloven er ment å regulere tre ulike typer mellommenn som opptrer på Internett. Disse tre typene har betydning for lovens bestemmelser om ansvarsfrihet ved informasjonsformidling fra informasjonstilbyder til informasjonsmottaker. De tre kategoriene som faller inn under loven er:

 

1.      Videreformidling - den rene videreformidling, det vil si tilbud om teknologiske fasiliteter eller infrastruktur for nettbasert kommunikasjon.

2.      Mellomlagring ? informasjon som mellomlagres (eller caches) midlertidig i forbindelse med utveksling av informasjon.

3.      Nettvert ? utleie av lagringsplass på nettet, typisk utleie av webserver til hjemmeside.

 

I forhold til diskusjonsfora på Internett vil disse falle inn under type 3 ovenfor, og alternativ b i relasjon til lovens definisjon av informasjonssamfunnstjeneste. Et diskusjonsforum utgjør altså en rolle som tjenesteyter i henhold til ehandelsloven, og faller inn under typen nettvert.[8]

 

Dette uttales direkte i forarbeidene i forbindelse med definisjonen av nettvert i Ot. prp. nr. 31 (2002-2003) s. 14, der det heter:

 

"Det vil også kunne være en hosttjeneste å tilby elektronisk anslagstavle.[9] Dette er en Internettjeneste som tilbyr brukerne å ta del i det materiale andre her har lagt ut, eller brukeren kan selv legge ut eget materiale. På denne måten kan man for eksempel bytte dataprogrammer, bilder og musikkfiler eller foreta skriftlige dialoger i realtid over Internett ("chatte")."

 

4.2 Krav til opplysninger om nettverten

Etter angrerettloven § 7 er det allerede pålagt tjenesteytere å formidle sentrale opplysninger til kunden. Angrerettloven gjelder imidlertid kun ved salg, og får ikke anvendelse utenfor forbrukerforhold. Ehandelsloven oppstiller egne regler om plikt til å opplyse om firma, kontaktinformasjon osv.

 

Denne plikten fremkommer av ehandelsloven § 8. I tillegg er det egne regler for opplysninger knyttet til elektronisk markedsføring som jeg ikke går inn på her. Ehandelsloven § 8 lyder:

 

"En tjenesteyter skal ved utøving av sin virksomhet alltid gi informasjon om navn, adresse, elektronisk postadresse og øvrige opplysninger som gjør det mulig å komme i direkte forbindelse med tjenesteyteren. I tillegg skal tjenesteyteren opplyse om:

a)

det foretaksregister hvor tjenesteyteren er registrert, samt tjenesteyterens organisasjonsnummer og om virksomheten er merverdiavgiftspliktig, og

b)

eventuelle godkjenninger som kreves for å utføre virksomheten og navn og adresse på den aktuelle godkjenningsmyndigheten.

       Ved yrkesvirksomhet som direkte eller indirekte ved lov eller forskrift er betinget av at vedkommende er innehaver av et diplom eller utdanningsbevis skal tjenesteyteren dessuten opplyse om:

a)

sin yrkestittel og i hvilken medlemsstat den er gitt,

b)

hvilke regler for yrkesmessig opptreden som gjelder for tjenesteyteren, og

c)

hvor tjenestemottakeren kan få tilgang til reglene nevnt i bokstav b.

 

 

 

       Informasjonen etter første og andre ledd skal gjøres enkelt og direkte tilgjengelig for tjenestemottakere og offentlige myndigheter.

       Bestemmelsen får ikke anvendelse overfor tjenesteytere som kun tilbyr tjenester som består i å overføre informasjon over et elektronisk kommunikasjonsnett."

 

I forhold til et alminnelig diskusjonsforum er det bestemmelsens første ledd som får anvendelse. Det oppstilles her en plikt til å gjøre "navn, adresse, elektronisk postadresse og øvrige opplysninger som gjør det mulig å komme i direkte forbindelse med tjenesteyteren" lett tilgjengelig. Samtidig skal eventuelt foretaksregister der tjenesteyteren er registrert, tjenesteyterens organisasjonsnummer og hvorvidt virksomheten er merverdiavgiftspliktig opplyses. Denne informasjonen skal være "enkelt og direkte tilgjengelig". Jeg antar at dette siste kravet oppfylles ved at denne informasjonen enten lar seg finne på nettsiden til tjenesten og/eller under en egen, klart markert lenke med henvisning til slik informasjon, jf. Ot. prp. nr. 31 (2002-2003) side 37.

 

Opplysningsplikten har stor praktisk betydning for håndhevelse av rettsregler på Internett, fordi enhver sanksjon vil være avhengig av at den ansvarlige for nettjenesten lar seg spore opp. Ved å skjule identiteten til den ansvarlige for nettsiden, vil det i praksis være mulig å forsøke å unndra seg rettslig forfølgning.

 

Et praktisk eksempel fra rettspraksis finner vi i en fersk kjennelse fra lagmannsretten. En nettjeneste utnyttet konkurrenten As varemerke og innhold. A tok ut begjæring om midlertidig forføyning mot det selskapet B som på nettsiden var opplyst å være administrator for tjenesten. Ingen andre opplysninger om ansvarsforholdet fremgikk av nettsiden. For retten hevdet den angivelige administrator B at det i realiteten var et annet selskap som drev nettjenesten. B fikk sakens hovedspørsmål avvist og ble tilkjent saksomkostninger. A påkjærte omkostningsavgjørelsen til lagmannsretten, som under henvisning til ehandelsloven § 8 la vekt på at B fremsto som ansvarlig tjenesteyter ved saksanlegget og hjemviste spørsmålet til underinstansen.[10]

 

4.3 Ansvarsfrihet etter ehandelsloven

Ehandelsloven er nå trådt i kraft. Den sentrale delen av EU-direktivet loven bygger på, som gjelder ansvarsfrihet for tjenesteyter, er vedtatt som en egen endringslov som trådte i kraft 1. mars i 2004.[11] Ehandelsloven regulerer de tre ulike typer formidlere forskjellig. Som  beskrevet ovenfor, er et diskusjonsforum definert i ehandelsloven som tjenesteytelse og nettvert/lagringstjeneste.

 

Den sentrale bestemmelsen er ehandelsloven § 18:

 

"En tjenesteyter som lagrer informasjon på oppfordring fra en tjenestemottaker, kan bare

a.      straffes for lagring av ulovlig informasjon eller medvirkning til ulovlig virksomhet ved lagring av informasjon, dersom han har utvist forsett, eller

b.      holdes erstatningsansvarlig for lagring av ulovlig informasjon eller medvirkning til ulovlig virksomhet ved lagring av informasjon, dersom han har utvist forsett eller grov uaktsomhet.

Tjenesteyteren er i alle tilfelle straffri eller fri fra erstatningsansvar dersom han uten ugrunnet opphold treffer nødvendige tiltak for å fjerne eller sperre tilgangen til informasjonen etter at forsettet eller den grove uaktsomheten etter første ledd forelå.

       En tjenesteyter er ikke ansvarsfri etter denne paragraf dersom tjenestemottakeren handler på tjenesteyterens vegne eller under hans kontroll."

 

Bestemmelsen regulerer med andre ord en situasjon hvor det ligger lagret ulovlig informasjon fra tredjepart hos en tjenesteyter. Ehandelsloven § 18 oppstiller vilkårene for å holde tjenesteyter ansvarsfri. Det presiseres at selv om bestemmelsens regler om ansvarsfrihet ikke får anvendelse, medfører ikke dette uten videre at tjenesteyteren i det enkelte tilfelle skal holdes ansvarlig.

 

Den praktiske konsekvens av § 18 vil være at rekkevidden av de underliggende ansvarsgrunnlag innskrenkes. Eksempelvis vil det strafferettslige medvirkningsansvaret etter straffeloven § 204 og § 205, som gjelder spredning av ulovlig pornografi og barnepornografi, først være avhengig av at tjenesteyteren ikke er ansvarsfri etter ehandelsloven § 18. Skyldkravet etter straffeloven § 204 er uaktsomhet, men tjenesteyteren vil være ansvarsfri etter ehandelsloven § 18 såfremt han ikke har utvist forsett.

 

I forhold til straffereglene vil altså ehandelsloven § 18 være av sentral betydning der skyldkravet er uaktsomhet, ettersom § 18 krever at tjenesteyteren har utvist forsett. Dette gjelder for eksempel medvirkning til spredning av barnepornografi som omtalt ovenfor.

 

4.4 Medvirkning og straff

Straffeansvar for medvirkning til rasistiske ytringer etter straffeloven § 135 a eller ærekrenkelser etter straffeloven §§ 246 og 247 krever forsett. Ettersom dette er samme skyldkrav som i ehandelsloven § 18, vil sistnevnte bestemmelse i utgangspunktet ikke ha noen begrensende virkning på medvirkningsansvar med forsett som skyldkrav. Unntaket gjelder i forhold til det vi kaller unnskyldelig rettsvillfarelse, altså at tjenesteyteren  ikke har kjent til at det aktuelle materialet som formidles er ulovlig. Normalt stilles det strenge krav til unnskyldelig rettsvillfarelse, i praksis er vilkårene sjelden oppfylt. I forarbeidene til ehandelsloven er det imidlertid uttrykkelig slått fast at tjenesteyterens rolle som teknisk formidler legger til rette for en mildere vurdering av en eventuell unnskyldende rettsvillfarelse. Bakgrunnen for dette er at det i konkrete tilfelle vil kunne være vanskelig å ta stilling til grensen mellom den lovlige og den rettsstridige ytring, fordi den normale tjenesteyter ikke har kompetanse til å vurdere ulovligheten av alle tenkelige ytringer som fremmes gjennom hans tjeneste. 

 

Rettsvillfarelse vil være aktuelt først der tjenesteyteren har fått kunnskap om en ytring eller informasjon, og der tjenesteyteren må ta stilling til om ytringen er lovlig eller ikke. Dermed blir det i praksis viktig å kunne vise til at tjenesteyter har foretatt en aktsom vurdering av lovligheten av den aktuelle ytring. En tjenesteyter som driver profesjonell formidlingstjeneste, vil nok bli bedømt strengere enn en amatør. Videre vil det ha betydning for vurderingen hvorvidt tjenesteyter har egne rutiner for å vurdere lovligheten av ytringer, og om tjenesteyter i tvilstilfelle har henvendt seg til kompetente organer eller rådgivere, f. eks. advokat eller lignende. 

 

Der det i utgangspunktet foreligger straffe- eller erstatningsansvar for tjenesteyteren, det vil si at det foreligger forsett eller grov uaktsomhet, vil dette kunne avhjelpes ved at tjenesteyteren fjerner det rettstridige materialet. I forhold til en diskusjonsgruppe innebærer dette at et eller flere enkeltinnlegg eller temaer må fjernes umiddelbart dersom tjenesteyteren får kunnskap eller grunn til å tro at det er lagt inn ulovlig materiale eller ytringer i tjenesten.

 

4.5 Medvirkning og sivilrettslig ansvar

Skyldkravet i forhold til det sivilrettslige erstatningsansvar er noe lavere enn for straffeansvar. I tillegg til forsett, er også grov uaktsomhet grunnlag for erstatning. Grov uaktsomhet er likefullt en meget streng norm. Det kreves et kvalifisert og grovt avvik fra det normale handlingsmønster for å konstatere grov uaktsomhet. Der tjenesteyteren har faktisk kunnskap om tittelen på et innlegg i diskusjonsgruppen av typen "barneporno ? legges her", og velger ikke å reagere, vil dette kunne være grovt uaktsomt. Tittelen på innlegget indikerer så sterkt at innholdet er ulovlig at det ville være grovt uaktsomt ikke å sjekke innholdet nærmere. I et tilfelle som det beskrevne, der tittelen i seg selv så sterkt indikerer et ulovlig innhold, vil dette kunne grense opp mot kravet til forsett.

 

Jeg vil understreke at i forhold til vurderingen av den grove uaktsomheten, vil ytringsfriheten slå inn som et viktig moment. En for streng håndheving av aktsomhetskravet ville kunne føre til en sensur i strid med EMK artikkel 10. Det vil altså ikke måtte være rettstridig eller grovt uaktsomt å formidle informasjon eller ytringer, selv om det påstås at disse er rettstridige (f. eks. ærekrenkende). Det er allerede påpekt i forhold til rettsvillfarelse at vurderingen av tjenesteyters aktsomhet må vurderes opp mot profesjonalitet, rutiner og vurdering av tvilstilfelle ved advokat eller bruk av Nettnemnda. Ved utarbeidelse av rutiner som skal hensynta kravene i aktsomhetsvurderingen, vil det være fornuftig ikke bare å innarbeide egne rutiner, men å kvalitetssikre disse mot eksisterende bransjestandarder. Nettnemnda har utarbeidet "nettetiske regler" som er å finne på www.nettnemnda.no. Den aktsomme nettvert bør gjøre seg kjent med innholdet i denne plakaten, som i praksis vil kunne fungere som en norm for bransjen.[12]

 

4.6 Kravet til aktsomhet

I noen tilfeller vil det være opplagt om materialet er ulovlig eller ikke. I Tele2-dommen, som omtales nærmere nedenfor, var ikke dette noen problemstilling fordi det var innlysende at den grove pornografi som ble distribuert i nyhetsgruppene var ulovlig. For de mer vanlige tilfelle av distribusjon av musikk- og filmfiler som hevdes å gjøre inngrep i opphavsrett, kan det også være ganske opplagte lovbrudd. Høringsnotatet til ehandelsloven nevner som eksempel at hele Madonnas siste plate er lagt ut på hjemmesiden til en privatperson. Da vil det neppe være tvil om at disse rettighetene ikke er klarert. Medvirkningsansvaret for den som lenker til slik "ulovlig" informasjon er nærmere diskutert i Napster-dommen fra Høyesterett av 27. januar 2005.

 

Utenfor de opplagte saker som nevnt ovenfor, kommer man dessverre ikke utenom at det må utøves et konkret skjønn fra tjenesteyterens side.

 

Konvergensutvalget ønsket nettopp på bakgrunn av ytringsfriheten et snevert aktsomhetsansvar for tjenesteyter på Internett (NOU 1999:26 s. 151-152):

 

"Hensynet til ytringsfriheten og størst mulig bredde av ytringer på Internett taler for at man bør vise tilbakeholdenhet med å pålegge aktører som utelukkende fungerer som distributører ansvar for kontroll med innholdet som blir formidlet. I motsatt fall kan utfallet bli at man får etablert ordninger som fører til en uønsket grad av privat sensur. Utvalget er derfor på prinsipielt grunnlag skeptisk til ordninger som innebærer at mellommenn (teleselskap, nettverter mv.) pålegges ansvar for selv å vurdere lovligheten av ytringer som tilgjengeliggjøres på Internett. I størst mulig grad bør ansvaret for slike vurderinger ligge hos domstolene. Dersom distributører likevel skal pålegges et slikt medvirkeransvar, bør det vurderes om det strafferettslige ansvaret først bør utløses når det foreligger et rettslig pålegg, f.eks. fra namsretten og dette ikke etterleves."

 

Hensynet til ytringsfriheten vil etter min mening være et tungtveiende argument for ansvarsfrihet der det er tvilsomt om det foreligger en rettstridig ytring eller informasjon.

 

For ordens skyld understrekes unntaket i § 18 siste ledd, bestemmelsen får ikke anvendelse der mottakeren av tjenesten er ansatt hos eller underlagt tjenesteyters kontroll.

 

4.7 Har nettverten plikt til å overvåke?

Spørsmålet er her om nettverten plikter å drive noen form for overvåkning av det innhold som lagres på diskusjonsforumet.

 

Den oppfatning som har vært gjengs, er at en informasjonsformidler ikke kan være forpliktet til å drive aktiv overvåkning av enorme mengder digitalt innhold. Dette dels fordi informasjonsmengden er så stor at det ikke lar seg gjøre i praksis, men også av prinsipielle grunner. Det er blitt trukket sammenligninger med at Posten skulle pålegges å åpne og kontrollere pakkene som sendes.

 

Ehandelsloven inntar også det prinsipielle standpunkt at en nettvert ikke pålegges en slik overvåkningsplikt. Dersom man mottar varsel om ulovlig innhold fra troverdige kilder, har man derimot undersøkelsesplikt. Loven oppstiller dog ingen generell plikt til å "innhente informasjon eller undersøke forhold som antyder ulovlige handlinger".[13] Det må altså være troverdige og konkrete henvendelser som skal kunne utløse en handleplikt.

 

Med konkrete henvendelser mener jeg at klager må kunne vise til et konkret innlegg eller tema. Det vil neppe være tilstrekkelig at klager hevder at det sannsynligvis ligger et rettstridig innlegg et uspesifisert sted på nettsiden. Nettverten må da kunne be klager spesifisere hvor det påstått rettsstridige innlegget er å finne.

 

Tele2-dommen av 5. juni 2002 skapte imidlertid uønsket usikkerhet rundt denne prinsipielle grensedragningen. Saken ble pådømt av Oslo tingrett før ehandelsloven trådte i kraft 1. mars i fjor, men tok for så vidt stilling til direktivet som ehandelsloven bygger på. Dermed var dommen relevant også i forhold til tolkning av ehandelsloven.

 

Tele 2 ble i dommen straffedømt som medvirker for ulovlig formidling av grov pornografi m.v. i nyhetsgrupper på deres server. Dommen drøftet direktivet i sine premisser, og slo fast at dette måtte tillegges betydelig vekt. Likevel endte retten med et resultat som synes vanskelig å forene med direktivbestemmelsene om ansvarsfrihet. Retten la til grunn at Tele2 straks hadde fjernet alle nyhetsmeldinger som var varslet å  inneholde ulovlig materiale. Det var ikke bevist, og derfor heller ikke lagt til grunn, at Tele2 kjente til eksistensen og innholdet av de meldinger som Tele2 ble dømt for å ha medvirket til å formidle. Retten la vekt på at direktivets fortale punkt nr 47 og 48  åpner for at ISPer likevel i særlige tilfelle kan pålegges "den aktpågivenhet som med rimelighet kan forventes av dem". Ut ifra dette mente Oslo tingrett at Tele2 hadde en undersøkelsesplikt.

 

Når retten tolket direktivet så vidtgående, gikk dette på bekostning av den klare og sikre regel om at en ISP ikke har undersøkelsesplikt. Vi satt dermed igjen med en hovedregelomat en ISP ikke kunne pålegges en undersøkelsesplikt, men at det kunne tenkes unntak fra denne regelen. I saken hadde det betydning at Tele2 tidligere hadde fått vite at det kunne være ulovlig materiale i nyhetsgruppene som sådan, at det var et begrenset antall nyhetsgrupper (et par hundre), at man allerede ut i fra nyhetsgruppenes navn kunne anta at det var tale om ulovlig pornografi og at Tele2 hadde utilstrekkelige rutiner for å håndtere situasjonen. Samlet sett mente retten dette var tilstrekkelig til å pålegge Tele2 straffansvar som medvirker.

 

Dommen hadde dermed den uheldige konsekvens at den åpnet for en uklarhet omkring spørsmålet om aktsomhetspliktens omfang. Nettverten ble overlatt til selv å vurdere en rekke konkrete forhold, for derved å måtte utlede om handleplikten forelå eller ikke. Selv om unntaket ble uttalt av tingretten å være snevert, ville en slik håndhevelse innebære praktiske problemer for nettverten.

 

Tingrettens dom i Tele2-saken ble anket inn for lagmannsretten av domfelte. Kort tid forut for ankeforhandlingen, endret aktor påstanden til frifinnelse. Bakgrunnen for dette var særlig Justisdepartementets høringsuttalelse i forbindelse med forslaget til ehandelsloven, som viet betydelig oppmerksomhet til spørsmålet om straffeansvar på Internett. Selv om direktivet ikke var trådt i kraft, fant lagmannsretten at dette måtte tillegges vekt, jf. straffeloven § 1. Lagmannsretten la til grunn at bare den rene forsettshandling kan straffes, slik det er forutsatt i ehandelsloven. På bakgrunn av de spesielle omstendighetene i saken og den sammenfallende påstand om frifinnelse fant ikke lagmannsretten grunn til å gå i dybden på dette spørsmålet.[14]

Lagmannsrettens dom er utvilsomt riktig etter gjeldende rett og etter ehandelsloven som nå har trådt i kraft. Ved denne dommen er den tvil og risiko som tingrettens dom åpnet for, ryddet av veien. Etter min vurdering ville tingrettens åpning for en aktsomhetsvurdering medført et praktisk avgrensningsproblem som nettverten vanskelig kunne tatt stilling til, langt mindre etterlevd.

 

5. Rutiner

Den som driver et diskusjonsforum bør ha rutiner for hvordan det skal reageres når det dukker opp varsel eller grunnlag til mistanke om rettstridig innhold på tjenesten. Dette gjelder generelt for nettverter, som faller inn under den samme bestemmelsen i ehandelsloven § 18.

 

Det bør også foreligge rutiner for hvordan positiv kjennskap til rettstridig innhold skal håndteres. I slike tilfelle vil det være avgjørende at det reageres umiddelbart for fortsatt å kunne være ansvarsfri etter ehandelsloven § 18. Personer som regelmessig legger inn rettstridig innhold bør antakeligvis nektes adgang til tjenesten, eller følges opp spesielt nøye. Filtrering eller regelmessige søk på enkelte ord kan også vurderes som en rutine som vil være av betydning i forhold til ansvarsfrihet. I forbindelse med opprettelse/håndhevelse av slike rutiner må nødvendigheten av at disse etterleves understrekes. Brudd på etablerte rutiner vil i seg selv være en sterk indikasjon på at oppfølgningssystemet har sviktet.

 

Generelt kan det sies at det skal foreligge tilfredsstillende rutiner, men samtidig bør nettverten vokte seg for at disse blir så detaljerte og ambisiøse at det er fare for at rutinene ikke kan overholdes. I forhold til spørsmålet om ansvar kan slike sovende rutiner tale i nettvertens disfavør. En domstol vil i en aktsomhetsvurdering kunne vektlegge at interne rutiner ikke er overholdt. Av denne grunn vil jeg blant annet ikke anbefale at rutinene inneholder regler om en maksimal saksbehandlingstid på et gitt antall timer eller lignende. Samtidig bør rutiner og prosedyrer gjenspeile en virkelighet der henvendelser og klager ekspederes innen rimelig tid.

 

Et eksempel på en fornuftig praksis i forhold til diskusjonsgrupper vil være at brukerne blir forelagt bruksbetingelser for tjenesten før de kan skrive innlegg. Slike tiltak vil kunne ha en  positiv funksjon i forhold til å dokumentere at det foreligger et avtalegrunnlag for bruken av diskusjonsgruppen. Det er viktig at slike brukerbetingelser ligger lett tilgjengelig på selve nettsiden, og at de vedtas uttrykkelig av brukeren.

 

Nettverten bør også være oppmerksom på at ansvar også kan pådras overfor egne "kunder" (debattantene), med andre ord at et kontraktsrettslig erstatningsansvar kan oppstå også overfor denne gruppen. Et praktisk eksempel er der nettverten fjerner eller redigerer innhold som viser seg ikke å være rettsstridig. Det er flere måter å motvirke dette på: Kunden kan for eksempel motta kopi av klagen med varsel om at innholdet vil bli vurdert av nettverten. Dersom kunden ønsker at det skal tas hensyn til hans eventuelle bemerkninger og innvendinger må dette gjøres klart innen en angitt frist. Denne fristen kan være kort, alt avhengig av hvor grovt forhold det er snakk om. I alvorlige saker kan innlegget eventuelt fjernes midlertidig, slik at ikke nettverten pådrar seg ansvar for den periode innlegget ligger ute på Internett. Dette kan gjøres i form av standardiserte e-poster.

 

Videre bør det sørges for at betingelsene mellom nettverten og kunden gir tilstrekkelig adgang for nettverten til å heve avtalen dersom kunden legger ut materiale som er rettsstridig. Det bør i denne forbindelse også vurderes å gå lengere, og sørge for at man har hevingsadgang ikke bare i de nokså opplagte tilfelle hvor kunden legger ut materiale som er ulovlig, men også materiale som er i strid med offentlig moral/anses støtende og/eller kan bidra til å skade nettvertens anseelse m.v. Et eksempel i så måte kan være rasistiske ytringer hvor grensene for hva som er tillatt/ikke straffbart etter høyesterettspraksis er vidtrekkende. Dersom nettverten gjøres oppmerksom på eksistensen av slikt innhold, bør han kunne velge å fjerne dette uten å risikere å havne i et kontraktsrettslig ansvar overfor kunden.

 

Nettverten bør med andre ord kunne anvende en etisk norm som er noe snevrere enn det Høyesterett legger til grunn. Dette vil gi en viss sikkerhetsmargin i forhold til ansvar for ulovlige ytringer eller innhold. Nettverten vil kunne innta vilkår som må godtas av den som ønsker å benytte seg av tjenesten. Vilkårene kan inneholde forbehold om at nettverten har anledning til å fjerne brukerens innhold dersom det foreligger et saklig grunnlag. Det bør samtidig opplyses at klager eller innsigelser fra nettverten selv, offentlig myndighet eller annen tredjepart vil utgjøre tilstrekkelig saklig grunnlag til å redigere eller fjerne innholdet.

 

Er det tvil om materialet er ulovlig eller ikke, for eksempel hvis det er mottatt klager, men den som har lagt ut materialet hevder at dette var rettmessig og det fremstår som vanskelig for nettverten å avgjøre saken, må det i siste instans være legitimt av nettverten å ta eventuell søksmålsrisiko i betraktning. Dersom nettverten for eksempel mottar varsel om søksmål fra en forfatter knyttet til distribusjon av hans verk på diskusjonsgruppen, bør nettverten ta hensyn til at søksmålsrisikoen kan være reell, og vurdere dette opp mot risikoen for å bli saksøkt for kontraktsbrudd av den annen part. Nettverten bør også vurdere å søke advokatbistand i slike tilspissede saker.

 

6. Opplysningsplikt

Nettverten bør generelt være varsom med å utlevere navn, adresser eller annen lignende informasjon om den som har lagt ut angivelig rettighetsstridig materiale til en som klager. Dette av hensyn til personvernet. Dersom klager insisterer på å få slike opplysninger, bør nettverten be om å få oppgitt en lovhjemmel, og eventuelt kontakte advokat. Opplysningsplikten må vurderes konkret. Annerledes kan det være dersom det er politi eller påtalemyndighet som ber om slik informasjon, men selv da kan det reises spørsmål om omfanget av den opplysningsplikt som foreligger. I den forbindelse kan nevnes en Høyesterettsavgjørelse fra 1999[15] hvor Telenor Nextel AS ble pålagt å utlevere informasjon om dynamiske IP adresser til politiet under etterforskning av en straffesak. Denne kjennelsen har imidlertid begrenset betydning ettersom det foreligger en særskilt hjemmel for utlevering av abonnementsopplysninger eller elektronisk kommunikasjonsadresse. Denne hjemmelen er i dag inntatt i ekomloven § 2-9 tredje ledd.

 

Der det ikke foreligger en særskilt hjemmel for opplysningsplikt, vil regler om kildevern i prinsippet kunne være sammenfallende med redaktøransvaret. Er det på det rene at det  foreligger et  redaktøransvar, er det logisk at tvistemålsloven § 209 a og straffeprosessloven § 125 kan påberopes. Disse reglene gir redaktøren rett til ikke å svare på spørsmål om hvem som er forfatter av et innhold, kilder som der er påberopt eller andre opplysninger som er betrodd redaktøren. Bestemmelsene ble endret i 1999, slik at opplysningene likevel kan kreves

 

"[N]år vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring".

 

Denne sammenhengen mellom redaktøransvaret på Internett og bevisfritaksreglene er ikke prøvd i praksis, men gode grunner taler for at fritaket følger redaktøransvaret for dermed å oppnå samme grad av teknologinøytralitet.

Fotnoter

[1] Jon Bing har også en artikkel i Lov og Rett nr 1-2/2004 side 3-20 som er mer oppdatert. Kyrre Eggen berører flere relevante problemstillinger i sin doktoravhandling "Ytringsfriheten" (Cappelen akademisk forlag, 2002), se sidene 110-112 og 454-479. I tillegg er det skrevet en rekke innlegg i forbindelse med høringsrunden til ehandelsloven.

[2] Et diskusjonsforum er et forum for debatt og meningsutveksling på Internett. Det kan sondres mellom åpne fora, fora som krever registrering eller særskilt abonnement, fora underlagt redaksjonell kontroll osv. Artikkelen tar utgangspunkt i et forum som er åpent for alle, og som ikke er underlagt noen form for sensur, utover at innlegg rent teknisk kan endres eller fjernes av forumets administrator i ettertid. Vurderinger knyttet til slike fora vil langt på vei få anvendelse også på "chatte"-tjenester, og andre tilsvarende tjenester der brukere selv kan kommunisere med andre gjennom tjenesten.

[3] Endringen i Grunnlovens § 100 har i denne sammenheng liten betydning ved at det praktiske utgangspunkt fortsatt vil være EMK artikkel 10.

[4] Bratholm/Matningsdal "Straffeloven kommentarutgave" 1. del (Universitetsforlaget, 1991) side 26.

[5] Straffeloven § 382 har en tilsvarende reservasjon som gjelder for grove voldsskildringer, og som vil kunne få anvendelse på formidling på Internett.

[6] Der diskusjonsforumet er undergitt redaksjonell kontroll i form av såkalte "moderators" eller lignende, vil dette i seg selv kunne tale for et strengere kontroll- og medvirkningsansvar. Dette har sammenheng med at den informasjonen som presenteres på nettstedet får en annen karakter og en redaksjonell stil. Det kan imidlertid virke anstrengt å hevde at det foreligger et strengere ansvar dersom det ikke foreligger noe mer enn at tilrettelegger f. eks. jevnlig søker etter særskilte ord han ikke ønsker brukt i innlegg på sitt nettsted. Jon Bing i sin artikkel i Lov og Rett 1-2 2004 (s. 12) er kritisk til et sterkere ansvar for den som kontrollerer innholdet: "...[D]et kan virke paradoksalt at man innfører et strengere ansvar for den som forsøker å kontrollere hva som formidles, enn for den som ikke fører kontroll." Rent konkret vil vurderingen ta utgangspunkt i hvor sterk redaktørinnsats som ytes, og veie denne opp mot kravene til en redaktørs funksjonelle rolle.

[7] For ordens skyld påpekes at Børresen i "Redaktøransvaret på Internett" inntar et motsatt standpunkt. Etter min oppfatning er dette feil, og jeg finner støtte her blant annet hos Eggen (s. 472)  som i sin doktoravhandling peker på det som er blitt fremhevet ovenfor. En elektronisk oppslagstavle er noe annet enn et blad eller tidsskrift.

[8] Eggen inntar i sin doktoravhandling (side 473) det motsatte standpunkt: Et diskusjonsforum faller ikke inn under reglene for nettverter. Dette ble imidlertid skrevet før vedtagelsen av ehandelsloven slik den foreligger i dag. Jeg har rettet en henvendelse til Nærings- og handelsdepartementet, som står bak loven, for å få klarhet i spørsmålet, men har per dags dato ikke mottatt svar.

[9] Ot. prp. nr. 4 (2003-04) introduserer reglene om ansvarsfrihet for tjenestetilbydere, har en definisjon som er tilnærmet identisk, men her brukes på side 8 ordet "oppslagstavle" i stedet for den kuriøse betegnelse "anslagstavle".

[10] Borgarting lagmannsretts kjennelse av 17. februar 2005. Kjennelsen ligger under "materialsamling" på www.jusnytt.no. Kjennelsen er ikke rettskraftig, og spørsmålet om saksomkostninger er ikke endelig avgjort. Undertegnede var prosessfullmektig for A i saken.

[11] Jeg nevner dette, ettersom ehandelsloven slik den opprinnelig forelå hos Lovdata var splittet med den opprinnelige loven og endringsloven hver for seg. De nye (og viktige) reglene i § 16-20 var å finne under Lov om endringer i lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester. Begge inngår i dag i den samme loven, ehandelsloven, og ligger nå som en samlet lov hos Lovdata.

[12] Merk at det er utarbeidet et tillegg som tar for seg enkelte presiseringer, men som i vesentlig grad gjelder nyhetsgrupper via Usenet, ikke privateide web-baserte diskusjonsgrupper. Usenet er en sentralisert diskusjonstjeneste som ikke er web-basert. Innlegg deles i kategorier, og leses omtrent som vanlig e-post.

[13] Fra høringsnotatet til ehandelsloven, punkt 5. Det heter i selve direktivets artikkel 15 nr 1 at medlemslandene ikke må pålegge tjenesteyterne en generell plikt til å innhente informasjon de formidler eller lagrer. De må heller ikke pålegges en generell plikt til aktivt å søke etter fakta eller forhold som tyder på ulovlig virksomhet. Tjenesteyteren kan derimot pålegges en egen aktsomhetsnorm (direktivets fortale pkt 48).

[14] Lagmannsrettens dom er inntatt i RG. 2003 s. 1268

[15] Rt. 1999 s.1944

 

JusNytt gir leserne nyheter, artikler, kommentarer og tilgang til en omfattende samling med kildemateriale. JusNytt har definert enkelte hovedområder:

Immaterialrett
opphavsrett, patentrett og varemerkerett 
Dette er rettsområder der verdier og rettigeter er knyttet opp til ikke-materielle gjenstander eller goder. Eksempler på slike verdier er goodwill, åndsverk, varemerker, oppfinnelser, design o.l. Lovreguleringen her er spredt utover, og er etter hvert blitt temmelig komplisert. Eksempelvis har opphavsrett blitt et temmelig komplisert fagfelt, og preges av det som skjer på den internasjonale arena.

Telekom
markedsregulering og konkurranserett 
Telekom og konkurranserett har gått hånd i hånd lenge her til lands, og er blitt sterkt aktualisert i kjølvannet av liberaliseringen på telesektoren. Et marked preget av sterk demografisk penetrasjon på moderne teknologi og infrastruktur inviterer til sterk konkurranse i et tøft marked. Rettslige problemstillinger vil ofte få store økonomiske konsekvenser.  

Innhold
ytringsfrihet og formidlingsansvar

Dommer fra domstolen i Strasbourg som administrer den europeiske konvensjonen for mennesekerettigheter har direkte påvirkning på våre norske regler om ærekrenkelser og ytringsfrihet. Norsk rett er blitt justert ved flere fellende dommer i Strasbourg, slik at ytringsfriheten er blitt sterkere enn tidligere. Samtidig ser vi en eksplosiv vekt i ytringer gjennom nye medier, både via nye tv-medier og Interntett. Forskjellen mellom brukerskapt og egenprodusert innhold blir mer utydelig og har vært gjenstand for mye debatt de seneste årene. Pressen er utfordret av enkeltpersoner som leverer innhold, samtidig som pressen er i en prosess der ansvarsrollen og medvirkningsproblematikken vurderes fortløpende.

Ansvarlig: Halvor Manshaus - advokat hos Advokatfirmaet Schjødt DA i Oslo.

Nytt fra Lovdata

RSS feed fra Lovdata: Siste avgjørelser
  • LH-2014-151121
    Psykotisk person frifunnet for drap. Gjerningsmannen handlet i nødverge. Drapshandlingen overskred ikke grensen for lovlig nødverge. vilkårene for overføring til tvungent psykisk helsevern var da...
  • LH-2014-104379
    Full tekst til avgjørelsen er ikke tilgjengelig på disse Internettsider

Populære fagartikler

jusnytt_emd_hus Ytringsfrihet: EMD befester kildevernet Artikkelen er skrevet av advokat Jon Wessel-Aas og er tidligere publisert på hans blogg: www.uhuru.biz. Wessel-Aas er advokat i NRK og har prosedert ...
 
jusnytt_cd_lock_drm Opphavsrett: Jailbreaking og omgåelse av DRM Det amerikanske Library of Congress har nå publisert den siste oversikten over unntak fra reglene om vern av digitale rettighetssystemer. I USA ver...
 
JusNytt_Betamax Betamax-saken: opphavsrettsthriller Betamax-saken vakte stor oppmerksomhet på 80-tallet, og har hatt stor innflytelse på tolkningen og forståelsen av opphavsretten i gråsonen mellom ...
 

Aktuelle artikler


Ansvarlig for denne tjenesten er advokat Halvor Manshaus i Advokatfirmaet Schjødt DA. Dersom du ønsker å bidra med innhold velg kontakt på menyen ovenfor. Poenget med JusNytt har vært å gjøre tilgjengelig informasjon innenfor områder som kan være vanskelig tilgjengelig for mange.

Bruk av tekst, bilder eller annet materiale fra JusNytt utover lovens unntak krever samtykke.

Kjerneområdene er: Immaterialrett (opphavsrett og åndsverk, varemerke, patent, design o.l.), Telekom (markedsregulering og konkurranserett), Innhold og Ansvar (ytringsfrihet, presserett og ansvar for innhold / publisering) samt at det er samlet en del materiale i tilknytning til et arbeide om romerretten fra 500-tallet (Justinians lovsamlig Corpus Iuris Civilis).