Utskrift
Kategori: JusNytt

JusNytt advokat Halvor Manshaus opphavsrett litteratur åndsverkDa Vinci-koden er boken som ble Dan Browns definitive gjennombrudd som forfatter i kjendisklassen. Etter at boken ble en suksess, ble forlaget saksøkt for brudd på opphavsrett av to andre forfattere ved samme forlag. Selv om Dan Brown ikke sto som formell saksøkt for retten, er det liten tvil om at kjernen i saken likevel var Browns forfatterskap.

Søksmålet endte med et klart, og for de fleste ikke uventet, tap for saksøkerne. Det synes likevel som om saksøkerne går ut av saken med en klar gevinst, grunnet mediaomtale og en markant økning i salget av saksøkernes egne bok. Enkelte kommentarer i rettens avgjørelse virker imidlertid kritiske overfor saksøkerne og deres motivasjon for søksmålet.

.

Saksøkerne Richard Leigh og Michael Baigent skrev i sin tid boken "The Holy Blood and the Holy Grail" (HBHG) sammen med en tredje forfatter, Henry Lincoln. Boken HBHG ble utgitt i 1982. Lincoln tok ikke del i rettssaken, og har ikke inntatt noen formell posisjon i forhold til saken.

Boken "Da Vinci-koden" ble skrevet av Dan Brown, som bor og skriver fra sitt hjemsted i USA. Verket ble en umiddelbar suksess, og skal ha solgt over 40 millioner eksemplarer allerede i sitt første år. Saksøkerne anførte at Browns verk var en krenkelse av deres tidligere utgivelse HBHG. Det er verdt å merke seg at saksøkernes bok ble gitt ut på det samme forlaget som var saksøkt for retten, Random House Group Ltd. Dette skyldes at forlaget etter den opprinnelige utgivelsen av HBHG, ved kjøp og fusjoner mot andre forlag sitter på rettighetene til begge bøkene. Forlaget sto bak utgivelsen av Browns bok i England. Selv om det var forlaget som formelt sto oppført som saksøkt, var Brown sterkt involvert og engasjert i saken, ettersom det var hans verk som ble beskyldt for å utgjøre krenkelsen. Retten legger klart til grunn at Brown reelt sett var den som sto "tiltalt":

"In reality Mr Brown is on trial over the authorship of DVC."

De fleste norske jurister som praktiserer opphavsrett har nok sett på utfallet av denne saken som temmelig opplagt. Det er et knesettende prinsipp i opphavsretten at tanker, ideer og konsepter bak et verk ikke nyter vern. Åndsvernet strekker seg ikke lenger enn til å beskytte det konkrete eksemplar som er blitt frembrunget. Rene avskrivninger er altså ikke tillatt, mens mer generelle konsepter og tanker (selvsagt) ikke kan nyte opphavsrettslig vern. Det interessante med Da Vinci-saken var altså ikke det konkret rettslige eller spørsmål knyttet til opphavsrett, men sakens kommersielle side. I den senere tid kan det spores en rekke søksmål mot høyprofilerte aktører, der formålet for utforstående kan synes å være å skape kommersiell interesse for et konkurrerende produkt, eller å presse motparten til et forlik i en ellers svak sak. JusNytt har omtalt flere slike saker tidligere, se for eksempel faktaboksen med henvisninger til Blackberry- og Ebay-sakene.