1999.05.20 EMD: Tromsø

Detaljer

Instans EMD
Dato 20.05.1999
Referanse (utdrag - norsk oversettelse)
Parter Bladet Tromsø og Stensaas vs Norge
Rettsområde Ytringsfrihet
Beskrivelse
Avgjørelsen EMD Tromsø
Kommentar

Bladet Tromsø hadde i flere artikler tatt opp flere spørsmål rundt selfangst og spesielt en rekke forhold påpekt av inspektøren Lindberh som hadde fulgt skuten Harmoni. Mannskapet innledet rettslige skritt overfor inspektøren, og anla også et injuriesøksmål overfor Bladet Tromsø der avisen ble dømt for flere rettsstridige og ærekrenkende uttalelser. Resultatet ble snudd av EMD.

Saken er viktig, ettersom den blir vist til i en rekke etterfølgende saker. Den markerer også et klart brudd med tidligere norsk internrett på området, kanskje mest markant når det gjelder tolkningspraksis. EMD legger opp til en bred og helhetlig vurdering av de utsagn som er fremsatt, og legger vekt på avisens dekning av temaet over lengre tid - ikke bare løsrevne og isolerte utsagn.

"63.  I denne sammenheng har Domstolen merket seg det argumentet som ble lagt til grunn av herredsretten (se avsnitt 35 ovenfor), at Bladet Tromsøs presentasjonsform, i særdeleshet i artikkelen av 15. juli 1988 (se avsnitt 12 ovenfor), antydet at det primære formål – istedenfor å fremme en seriøs debatt – var å fokusere på beskyldningene om straffbare forhold på en sensasjonsaktig måte, og å være den første avis som trykket saken.

Imidlertid er det Domstolens oppfatning at formen på de aktuelle reportasjer ikke bare kan vurderes ut fra de omtvistede artikler i Bladet Tromsø den 15. og 20. juli 1988, men også i den bredere kontekst av avisens dekning av selfangstsaken (se avsnittene 8-9, 12-19, 21-24 foran). I perioden fra 15. til 23. juli 1988 trykket Bladet Tromsø, som var en lokalavis med – formodentlig – en relativt stabil leserkrets, nesten daglig forskjellige synspunkter, inkludert avisens egne kommentarer, Fiskeridepartementets, Sjømannsforbundets, Greenpeaces og i særdeleshet selfangernes kommentarer (se avsnittene 12-19, 21-24 ovenfor).

Selv om de sistnevnte ikke ble publisert simultant med de omtvistede artikler, så var det stor grad av samtidighet hvoretter helhetsbildet blir en balansert nyhetsformidling. Denne tilnærming var ikke særlig forskjellig fra det som fant sted tre måneder tidligere i  den første serie av artikler om Lindbergs innledende beskyldninger og det later ikke til å ha fremkommet noen kritikk mot avisen med hensyn til de artiklene. Som Domstolen uttrykte i en tidligere dom, kan metodene for objektiv og balansert reportasje variere atskillig, avhengig av blant annet det aktuelle medium; det er ikke rettens oppgave, mer enn det er de nasjonale domstolers, å sette sin egen oppfatning i stedet for pressens med hensyn til hvilke reportasjeteknikker som skal anvendes av journalister (se ovennevnte Jersild dom, side 23, § 31).

På denne bakgrunn fremstår det som om formålet mellom de påklagede artikler ikke primært var å rette beskyldninger mot enkeltpersoner for å ha begått brudd på selfangstforskriftene eller dyremishandling. Tvert imot, oppfordringen fra avisen den 18. juli 1988 (se avsnitt 16 ovenfor) til fiskerimyndighetene om å gjøre ”konstruktiv bruk” av opplysningene i Lindbergs rapport med henblikk på å forbedre renommeet til selfangsten, kan med rimelighet sees på som et underliggende formål for de ulike artikler som ble publisert om temaet av Bladet Tromsø. De påklagede artikler var en del av en pågående debatt av stor betydning for den lokale, nasjonale og internasjonale opinion, og oppfatninger fra et bredt utvalg av interesserte aktører ble gjengitt."

EMD viser deretter til at avisen hadde grunn til å ta opp forhold som var av allmen interesse, og at materialet som forelå virket troverdig. Det legges også vekt på at pressen har en kritisk funksjon i samfunnet, og at pressen ikke må avskrekkes fra sin virksomhet. Til sist gjøres det en konkret avveining der avisen frifinnes.
"73.   Basert på faktum i nærværende sak kan retten ikke se at mannskapsmedlemmenes utvilsomme interesse i å beskytte sitt renommé var tilstrekkelig til å tilsidesette den vitale offentlige interesse i å tilsikre en informert offentlig debatt om et tema av lokal og nasjonal så vel som internasjonal interesse. Kort sagt,  de grunner som er anført av den innklagede stat er relevante, men ikke tilstrekkelige til å vise at det påklagede inngrep var ”nødvendige i et demokratisk samfunn”. Til tross for de nasjonale myndigheters margin for skjønnsutøvelse, mener Domstolen at det ikke var noe rimelig forhold av proporsjonalitet mellom de restriksjoner som ble satt på klagernes rett til frie ytringer og det legitime formål som søktes oppnådd. Det følger av dette at Domstolen mener at det har funnet sted et brudd på artikkel 10 i konvensjonen."
.