Detaljer

Instans USA Føderale Høyesterett
Dato 17.01.1984
Referanse 464 US 417
Parter SONY CORPORATION OF AMERICA ET AL. v. UNIVERSAL CITY STUDIOS, INC., ET AL.
Rettsområde Opphavsrett
Beskrivelse sentral avgjørelse på medvirkningsvurdering og ansvar for salg av innretninger som kan ta opp eller overføre eksemplar av åndsverk. Opphavsrett og enerett.
Avgjørelsen Betamax
Kommentar

Denne saken vakte stor oppmerksomhet på 80-tallet, og har hatt stor innflytelse på tolkningen og forståelsen av opphavsretten i gråsonen mellom det ulovlige inngrep og den lovlige utnyttelse i den private sfære. Den viktigste betydningen ligger imidlertid på det kommersielle plan, i hvilken grad man kan utvikle ny teknologi og nye tjenester som kan innebære en mer intensiv utnyttelse av et verk enn tidligere? Saken har klare sider mot den norske DVD-saken som gjaldt brudd på beskyttelsessperrer (DRM) på DVD-filmer, og viser hvordan ny teknologi stadig vil fremtvinge debatt og konflikt på opphavsrettens område.

Samtidig er denne saken et godt eksempel på den defensive holdning som ofte utvises fra rettighetshaverne blir konfrontert med ny teknologi. Betamax-saken var saken mellom filmbransjen som rettighetshavere og videospillere. I ettertid er det lett å konstatere at videospilleren åpnet for et helt nytt marked for filmbransjen. Ved årtusenskiftet hentet filmselskapene, de største rettighetshaverne på dette området, inn større inntekter fra salg til videomarkedet enn ved kinovisninger og øvrig distribusjon til sammen.

Retten konkluderte med at selv det å ta opp fullstendige filmverk fra tv til video ikke utgjorde et ulovlig inngrep, ettersom dette falt inn under den amerikanske fair use-doktrinen..

Saken er også interessant fra et rettshistorisk perspektiv, ved at arkivmateriale fra saken (spesielt fra dommer Marshall som var på panelet i denne saken) nylig er blitt tatt frem og offentligjort. Det kommer der frem at saken medførte sterkt tvil hos dommerne i USAs føderale høyesterett. Til å begynne med var det tilsynelatende et flertall for å opprettholde dommen fra underinstansen, der filmbransjen hadde fått medhold. Dommer Blackmun skrev et flertallsvotum som tok for seg dette standpunktet, mens dommer Stevens forfattet det man trodde var et mindretallvotum. Sistnevnte hadde plukket opp at enkelte dommere i panelet var usikre, og skrev sin dissens slik at den med noen mindre endringer kunne gjøre om til flertallets begrunnelse. Underveis gjorde Stevens noen justeringer på sin fremstilling, som fanget opp dommere fra flertallet. Dermed endte det som lå an til 6-3 i filmbransjens favør opp som et 5-4 votum for videospilleren.

Stevens la særlig vekt på at videospilleren ikke ville utgjøre et urettmessig eller uønsket skift i balansen mellom rettighetshavere og publikum:

"We recognize there are substantial differences between the patent and copyright laws. But in both areas, the contributory infringement doctrine is grounded on the recognition that adequate protection of a monopoly may require the courts to look beyond actual duplication of a device or publication to the products or activities that make such duplication possible. The staple article of commerce doctrine must strike a balance between a copyright holder's legitimate demand for effective -- not merely symbolic -- protection of the statutory monopoly, and the rights of others freely to engage in substantially unrelated areas of commerce. Accordingly, the sale of copying equipment, like the sale of other articles of commerce, does not constitute contributory infringement if the product is widely used for legitimate, unobjectionable purposes. Indeed, it need merely be capable of substantial noninfringing uses.

The question is thus whether the Betamax is capable of commercially significant noninfringing uses. In order to resolve that question, we need not explore all the different potential uses of the machine and determine whether or not they would constitute infringement. Rather, we need only consider whether, on the basis of the facts as found by the District Court, a significant number of them would be noninfringing. Moreover, in order to resolve this case, we need not give precise content to the question of how much use is commercially significant. For one potential use of the Betamax plainly satisfies this standard, however it is understood: private, noncommercial time-shifting in the home. It does so both (A) because respondents have no right to prevent other copyright holders from authorizing it for their programs, and (B) because the District Court's factual findings reveal that even the unauthorized home time-shifting of respondents' programs is legitimate fair use."

.

Detaljer

Instans Høyesterett
Dato 10.12.2009
Referanse 2009/585
Parter The Arctic Challenge AS og Andy Finch vs Tromsø 2018 AS
Rettsområde Opphavsrett
Beskrivelse Spørsmål om bruk av bilde til markedsføring uten forutgående samtykke, underliggende spørsmål om aktiviten fra Tromsø 2018 var å anse som markedsføring. Vern om bilde for utenlandske personer.
Avgjørelsen Finch_Snowboard
Kommentar

Tromsø 2018 AS hadde brukt et bilde av Finch da han deltok i et tidligere arrangement i regi av TAC, der man så ryggsiden til Finch i det han hopper opp i luften. Det oppsiktsvekkende med saken er nok ikke at Finch fikk kompensasjon for bildebruken, men modellen Høyesterett legger til grunn i sitt resonnement. I sin vurdering går Høyesterett ikke inn på forholdet til ytringsfrihet, men ser heller på bildebruken som et opphavsrettslig inngrep som må vurderes på ulovfestet grunnlag. Dommen er avsagt med svak dissens (4-1).

I underinstansene la både tingretten og lagmannsretten til grunn at Tromsø 2018 ikke utgjorde noen form for kommersiell virksomhet. Her har det nok blitt lagt til grunn en litt for snever vurdering av hva som ligger i "kommersiell virksomhet". I lagmannsretten ble følgende lagt til grunn:

"Dernest er det et vesentlig poeng at bruken av bildet i søknaden til Norges idrettsforbund om å bli Norges kandidat til OL i 2018, ikke var noen rendyrket markedsføring med et kommersielt siktemål om å tjene penger på salg av produkter eller tjenester. Tromsø 2018 primære målsetting var å skaffe OL til Tromsø, ikke økonomisk profitt. Selv om idretten og OL ikke minst etter hvert krever store pengebeløp for å kunne gjennomføres, må den fremdeles sies å fremme ideelle interesser i ikke uvesentlig grad."

Det er ikke vanskelig å argumentere for at OL i seg selv er et arrangement med sterke kommersielle krefter og interesser som trekker i ulike retninger, noe som her kom til syne ved at man bak Tromsø 2018 fant både Tromsø kommune, Tromsø fylkeskommune så vel som flere aktører fra det lokale næringslivet. Høyesterett legger da også til grunn at Tromsø 2018 drev med kommersiell virksomhet.

"Når eg omtalar bruken som kommersiell, er det fordi siktemålet frå føretaket med å vilje arrangere vinter-OL i 2018 i stor grad var å fremje næringsmessige og økonomiske interesser."

§45 b hjemler bruk av bilde uten samtykke der avbildningen av personen er mindre fremtredende enn hovedinnholdet i bildet, og dette ble påberopt av Tromsø 2018 som grunnlag for den aktuelle bildebruken i saken. For de tidligere instanser var det også blitt anført at Finch ikke var identifiserbar på bildet og dermed ikke kunne nyte noe bildevern. Denne anførslen var frafalt for Høyesterett. Høyesterett kom til at litrab ikke kunne komme til anvendelse:

"Avbildinga av Finch dekkjer så godt som heile høgda av biletet. Det luftige svevet er i seg
sjølv sentralt for den som ser det. Ordlyden i lova taler sterkt mot at eit bilete av denne
karakteren fell inn under unntaket."

Denne vurderingen var det strengt tatt ikke nødvendig å ta stilling til i forhold til lovens ordlyd, ettersom Finch uansett ikke kunne påberope seg direkte vern etter § 45c. Ved at Finch ikke nå eller før har bodd i Norge, oppfyller han i utgangspunktet ikke åndsverkslovens krav til bildevern etter lovens § 45c, ved at § 58 i samme lov innehar en slik begrensning:

"Bestemmelsen i § 45c gjelder avbildninger av person som er eller har vært bosatt her i riket."

Høyesterett viser i dommen til at bestemmelsen er videreført fra den tidligere fotografiloven, der det i forarbeidene var uttalt følgende om denne begrensningen:

”Da dessuten fotografilovens § 15 under enhver omstendighet står som et kasuistisk
utslag av uskrevne rettsregler om retten til det personlige bilde, vil domstolene kunne nå
fram til løsninger som gir en god beskyttelse også utenfor paragrafens egentlige
virkeområde"

Høyesterett konkluderer i dommen med at lovens § 45c dermed ikke får anvendelse, men at den ulovfestede retten her utfyller den lovfestede regel med en tilnærmet identisk regel om vern. Høyesterett fremhever enkelte konkrete forhold som taler for en slik parallell regel:

"Det må etter mitt syn i alle fall gjelde for eit bilete som er
teke her i riket, og der vedkomande – som ikkje bur i riket – har ei klar økonomisk
interesse i å utnytte biletet kommersielt. Klarast må det gjelde når det er tale om slik bruk
her i landet. Korleis det elles vil vere, treng eg ikkje gå inn på i saka no."

Når det gjelder de konkrete retningslinjer for det ulovfestede vernet, legger Høyesterett seg tett opp til § 45c, selv om regelen altså ikke får direkte anvendelse:

"Vernet bør i hovudsak vere slik det følgjer av åndsverklova § 45c, jf. Stenvik,
Rettsbeskyttelse av personlig særpreg, TfR 2003 side 601 på side 624–625. Det er klare
rettstekniske føremoner ved ei relativt skjematisk avgjerd. Som Stenvik legg eg til grunn
at det her er tale om ein rett som har eit sterkt vern, og at det ikkje er sikkert at det er
grunn til å gå like langt på tilgrensande område."

Det som kanskje er mest overraskende her er at Høyesterett uttrykkelig sier at den ulovfestede regel ikke etterlater noen plass for en interesseavveining eller helhetsvurdering:

"Dette inneber også at det ved eit tilfelle som det aktuelle ikkje er grunnlag for noka interesseavveging ved avgjerda av om det ligg føre eit vern av retten til eige fotografi, slik lagmannsretten har lagt til grunn."

En slik tilnærming virker noe bastant, all den tid forholdet til tilstøtende rettsregler kan tilsi at det nettopp bør eller må foretas en interesseavvening. En begresning i bruken av et bilde i et dokument som etter sin art skal virke opinionsdannende kan i seg selv utgjøre et uforholdsmessig inngrep i ytringsfriheten. Dette går Høyesterett altså ikke inn på i sin avgjørelse, men dette kan i større eller mindre grad skyldes de konkrete forhold i saken.

I dommen legges det til grunn at bruken av bildet er klanderverdig, men at det ikke foreligger forsett eller grov uaktsomhet. Det ble heller ikke anført eller dokumentert noe økonomisk tap fra Finch eller TAC som kunne tilsi en alminnelig erstatning. Høyesterett falt dermed ned på en kompensasjon for bildebruken med utgangspunkt i ulovfestede vederlagsregler, delvis under henvisning til slike regler på patent- og varemerkerettens område. I denne forbindelse er det verdt å merke seg at Høyesterett kobler disse andre områdene opp mot de opphavsrettslige spørsmål i saken. Samtidig er det på det rene at bildevernet, og kanskje enda mer det ulovfestede bildevern, ikke egentlig utgjør noen opphavsrett i streng forstand. Her er det mer en sammenblanding av personvernhensyn kombinert med et vern om kommersielle interesser som i realiteten ligger til grunn for et vern.

Høyesterett fastsatte selv et beløp som rimelig vederlag for bruken, og tilkjente kravshaverne sakens fulle omkostninger.

I den dissenterende dommers votum går det igjen en betraktning som også synes å ha ligget i tankene hos de foregående instanser, den ovenfor omtalte begrensningen i §45c litra b:

"Partene er for Høyesterett enige om at det er Finch som er avbildet, og om at han kunne
gjenkjennes, iallfall innen snøbrettmiljøene. Jeg understreker at bildet ikke viser hans
ansikt. Det man ser, er bakhodet, venstre arm, det øvre ryggpartiet, venstre ben og
snøbrettet. Slik jeg ser det, viser fotografiet primært skilek og skiglede i Tromsøs
praktfulle natur med fjell, fjord og byen i bakgrunnen. Bruken av Finch sin personlighet i
bildet er mindre viktig enn fotografiets hovedinnhold og hovedbudskap. Åndsverkloven
§ 45c bokstav b gjør unntaket fra samtykkekravet når ”avbildningen av personen er
mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet”. Et slikt unntak må i det minste også gjelde det
ulovfestede rettsvernet. Ut fra mitt syn på bildet, kan jeg ikke se at det utgjør en krenkelse av det ulovfestede personlighetsvernet."

Dette understreker hvor subjektiv en slik vurdering nødvendigvis må bli, ved at ulike personer vil se ulike elementer i bildet. For en som er inne i miljøet bildet er tatt fra, vil bildet antakeligvis i større grad være uttrykk for en idrettsprestasjon ikke mange kunne etterfulgt. Skiglede eller idrettsprestasjon og kommersielt vern, dette vil kunne være avhengig av hvem som ser.

.

Detaljer

Instans Oslo tingrett
Dato 26.09.2008
Referanse 08-000979PRI-OTIR/07
Parter Øystein Stray Spetalen vs Dagbladet mfl
Rettsområde Ærekrenkelse, medierett
Beskrivelse Aktsomhetsnormen, krav til det journalistiske håndverk
Avgjørelsen Amok
Kommentar

Dagbladet får i dommen kritikk for manglende faktisk grunnlag for påstander som ble fremsatt i et anonymisert oppslag om Spetalen som også lå til grunn for avisen forside. Avgjørelsen endrer ikke på den eksisterende rettstilstanden på området, men demonstrerer at journalister må utvise normal aktsomhet i tråd med de presseetiske kravene til journalistens håndverk.

.

Detaljer

Instans Høyesterett
Dato 25.03.2010
Referanse 2009/1905
Parter Gørild Mauseth & Norsk Skuespillerforbund (intervenient) vs Norsk rikskringkasting AS & Hans-Tore Bjerkaas
Rettsområde Opphavsrett
Beskrivelse Spørsmål om omfanget av sitatretten, kravet til god skikk og begrensninger som ligger i bruken. Spørsmålet om innholdet i sitatet i seg selv legger føringer eller begrensninger.
Avgjørelsen Fiskescene/Store Studio Høyesterett
Kommentar

Hovedspørsmålet i saken var om NRK gikk utover grensen for sitatretten ved å vise et klipp fra det som i dommen omtales som en av norsk films mest berømte elskovsscener. Klippet viser et par som har samleie på en haug med fisk i en liten robåt, og etterfølges av et bilde av kvinnen som da er naken. Tingretten dømte NRK til å betale både erstatning og oppreisning til den aktuelle skuespillerinnen. Lagmannsretten frikjente NRK, mens Høyesterett stadfestet dommen fra tingretten.

 

.
  1. 2005.09.01 Battlenet
  2. 1984.01.17 Amstrad
  3. 2009.04.09 EMD: Mistenkt
  4. 2007.03.01 EMD: Boplikt