1999.11.25 EMD: Bratholm

Detaljer

Skrevet av Advokat Halvor Manshaus

Publisert 28. november 2008

Instans EMD
Dato 25.09.1999
Referanse (utdrag - norsk oversettelse)
Parter Nilsen & Johnsen vs Norge
Rettsområde Ytringsfrihet
Beskrivelse
Avgjørelsen EMD Bratholm (norsk utdrag) og EMD Bratholm original
Kommentar

Saken hadde bakgrunn i en lang og opphetet debatt i Norge om etterforskning av påstander om politivold, med spesielt fokus på Bergen. Eksistensen og omfanget av politivold, samt hva som kjennetegnet volden ble undersøkt av forskere, en undersøkelseskomité og av riksadvokaten, og det ble ført en heftig debatt om temaet i litteratur og presse.

Bratholm hadde rettet sterk krititt mot politiet, og ble selv saksøkt av Nilsen og Johnsen for ærekrenkelser. EMD konkluderte med at Bratholm hadde brukt kraftig språk og uttalt seg sterkt, men fant samtidig at debattens karakter og sterke allmenne interesse måtte medføre et tilsvarende sterkt vern under artikkel 10 og ytringsfriheten.

1999.05.20 EMD: Tromsø

Detaljer

Skrevet av Advokat Halvor Manshaus

Publisert 28. november 2008

Instans EMD
Dato 20.05.1999
Referanse (utdrag - norsk oversettelse)
Parter Bladet Tromsø og Stensaas vs Norge
Rettsområde Ytringsfrihet
Beskrivelse
Avgjørelsen EMD Tromsø
Kommentar

Bladet Tromsø hadde i flere artikler tatt opp flere spørsmål rundt selfangst og spesielt en rekke forhold påpekt av inspektøren Lindberh som hadde fulgt skuten Harmoni. Mannskapet innledet rettslige skritt overfor inspektøren, og anla også et injuriesøksmål overfor Bladet Tromsø der avisen ble dømt for flere rettsstridige og ærekrenkende uttalelser. Resultatet ble snudd av EMD.

Saken er viktig, ettersom den blir vist til i en rekke etterfølgende saker. Den markerer også et klart brudd med tidligere norsk internrett på området, kanskje mest markant når det gjelder tolkningspraksis. EMD legger opp til en bred og helhetlig vurdering av de utsagn som er fremsatt, og legger vekt på avisens dekning av temaet over lengre tid - ikke bare løsrevne og isolerte utsagn.

"63.  I denne sammenheng har Domstolen merket seg det argumentet som ble lagt til grunn av herredsretten (se avsnitt 35 ovenfor), at Bladet Tromsøs presentasjonsform, i særdeleshet i artikkelen av 15. juli 1988 (se avsnitt 12 ovenfor), antydet at det primære formål – istedenfor å fremme en seriøs debatt – var å fokusere på beskyldningene om straffbare forhold på en sensasjonsaktig måte, og å være den første avis som trykket saken.

Imidlertid er det Domstolens oppfatning at formen på de aktuelle reportasjer ikke bare kan vurderes ut fra de omtvistede artikler i Bladet Tromsø den 15. og 20. juli 1988, men også i den bredere kontekst av avisens dekning av selfangstsaken (se avsnittene 8-9, 12-19, 21-24 foran). I perioden fra 15. til 23. juli 1988 trykket Bladet Tromsø, som var en lokalavis med – formodentlig – en relativt stabil leserkrets, nesten daglig forskjellige synspunkter, inkludert avisens egne kommentarer, Fiskeridepartementets, Sjømannsforbundets, Greenpeaces og i særdeleshet selfangernes kommentarer (se avsnittene 12-19, 21-24 ovenfor).

Selv om de sistnevnte ikke ble publisert simultant med de omtvistede artikler, så var det stor grad av samtidighet hvoretter helhetsbildet blir en balansert nyhetsformidling. Denne tilnærming var ikke særlig forskjellig fra det som fant sted tre måneder tidligere i  den første serie av artikler om Lindbergs innledende beskyldninger og det later ikke til å ha fremkommet noen kritikk mot avisen med hensyn til de artiklene. Som Domstolen uttrykte i en tidligere dom, kan metodene for objektiv og balansert reportasje variere atskillig, avhengig av blant annet det aktuelle medium; det er ikke rettens oppgave, mer enn det er de nasjonale domstolers, å sette sin egen oppfatning i stedet for pressens med hensyn til hvilke reportasjeteknikker som skal anvendes av journalister (se ovennevnte Jersild dom, side 23, § 31).

På denne bakgrunn fremstår det som om formålet mellom de påklagede artikler ikke primært var å rette beskyldninger mot enkeltpersoner for å ha begått brudd på selfangstforskriftene eller dyremishandling. Tvert imot, oppfordringen fra avisen den 18. juli 1988 (se avsnitt 16 ovenfor) til fiskerimyndighetene om å gjøre ”konstruktiv bruk” av opplysningene i Lindbergs rapport med henblikk på å forbedre renommeet til selfangsten, kan med rimelighet sees på som et underliggende formål for de ulike artikler som ble publisert om temaet av Bladet Tromsø. De påklagede artikler var en del av en pågående debatt av stor betydning for den lokale, nasjonale og internasjonale opinion, og oppfatninger fra et bredt utvalg av interesserte aktører ble gjengitt."

2010.09.14 EMD: Kildevern Sanoma

Detaljer

Publisert 28. november 2008

Instans EMD
Dato 20.05.1999
Referanse 38224/03
Parter Sanoma Uitgevers B.V. vs Nederland
Rettsområde Ytringsfrihet
Beskrivelse Pressens kildevern, ytringsfrihet
Avgjørelsen EMD autoweek
Kommentar

Saken dreide seg kort fortalt om et pålegg fra nederlandsk påtalemyndighet overfor en mediebedrift om å utlevere journalistiske råopptak fra et ulovlig gatebilløp på offentlig sted. Bildene i opptaket ble ansett som relevante i etterforskningen av en serie organiserte væpnede ran, fordi politiet mistenkte at ranernes fluktbil i et av tilfellene, var identisk med en av bilene som hadde deltatt i det nevnte gatebilløpet.

Opptakene var gjort av journalister i bilmagasinet Autoweek, som var invitert av arrangørene av det ulovlige gatebilløpet. Selv om billøpet skjedde på offentlig sted, var det avtalt muntlig at journalistene ved eventuell publisering skulle anonymisere deltagerne og deres biler.  Det var blant annet råopptakene herfra som nederlandsk påtalemyndighet påla utgiverselskapet å utlevere. Ikke for å avdekke hvem som hadde deltatt i det ulovlige billøpet, men for å oppklare om fluktbilen som ble brukt i et av de væpnede ranene nevnt ovenfor, var den samme som en av bilene som deltok i billøpet.

Etter nederlandsk rett var det ikke nødvendig med uavhengig, judisiell prøving i forkant av et slikt pålegg. Et utleveringspålegg fra påtalemyndigheten var også straffesanksjonert, det vil si at blant annet redaktøren risikerte straff, dersom pålegget ikke ble etterkommet. Videre kan en nektelse av å etterkomme et slikt pålegg, resultere i at lokalene til vedkommende blir gjenstand for ransaking.  Lovligheten av et slikt pålegg kan imidlertid prøves i ettertid – noe som også ble gjort i nederlandske domstoler, etter at man hadde etterkommet pålegget, uten at klageren fikk medhold i at utleveringspålegget var i strid med ytringsfriheten/kildevernet.

Utgiverselskapet klaget etter dette Nederland inn for EMD, med påstand om at EMK artikkel 10 var krenket. Det ble anført at utleveringspålegget både var i strid med kravet til klar lovhjemmel for inngrep og at det uansett ikke tilfredsstilte kravet om at inngrep i ytringsfriheten skal være “nødvendig i et demokratisk samfunn”.

Det er for lengst slått fast i EMDs praksis at pressens kildevern er en integrert del av ytringsfriheten, som en forutsetning for reell pressefrihet. Kildevernet omfatter ikke bare rett til å nekte å oppgi identiteten på anonyme kilder, det omfatter også retten til å nekte å utlevere upublisert informasjon som kan bidra til at anonyme kilder oppspores. Se blant annet denne bloggposten om den generelle rettstilstanden, i en kommentar til EMDs forrige dom om kildevern.

I den nederlandske saken anførte Staten blant annet at dette tilfellet ikke angikk kildevernet, fordi det ikke dreide seg om informasjon som journalistene hadde fått i fortrolighet fra anonyme kilder – slik at man overhodet ikke hadde med et inngrep i ytringsfriheten/kildevernet å gjøre. Staten underbygget dette med at det kun dreide seg om opptak av en slags massemønstring på offentlig sted som hvem som helst som var til stede kunne bivåne. Dessuten, anførte staten, var ikke formålet med utleveringspålegget uansett ikke å avsløre kilders identitet, eller å straffeforfølge noen på grunn av det ulovlige billøpet. Formålet var å skaffe bevis til å oppklare en helt annen, alvorlig kriminell handling – nemlig organisert, væpnet ran. Statens argument i den sammenheng var at selv om man aksepterte at det eksisterte kildevern i utgangspunktet, kunne dette vernet bare gjelde med hensyn til informasjon om selve billøpet – ikke informasjon som var relevant med hensyn til helt andre straffbare forhold.

Dette aksepterte ikke EMD. EMD la for det første til grunn at opptakene som var gjort, ble gjort i forståelse med arrangøren av billøpet om at deltagerne skulle anonymiseres ved eventuell publisering. Videre mente EMD at sondringen mellom på den ene side utlevering hvor formålet var å avsløre hvem som deltok i billøpet (kildene) og på den annen side utlevering hvor formålet var å bidra til oppklaring av et helt annet straffbart forhold, var mindre relevant.

For EMD var det sentrale at pressen i dette tilfellet hadde gjort opptak av personer under forutsetning av at det skulle brukes redaksjonelt og at de avbildede skulle anonymiseres. Ethvert krav fra myndighetene som innebærer at anonyme kilders identitet kan bli avslørt, antas å ha en “chilling effekt” på utøvelsen av pressefrihet, fordi det bryter ned tilliten til kildevernet. Dette gjaldt ikke bare i den mer kritiske nyhetsjournalistikken, det gjaldt altså også i et tilfelle som her, hvor det var tale om en ganske enkel reportasje i et rent bilmagasin.

EMD anså derfor at det var skjedd et inngrep i ytringsfriheten – også selv om det formelle pålegget aldri ble tvangsgjennomført, ettersom redaktøren etterkom frivillig. Med hensyn til det siste bemerket EMD at når alternativet til frivillig utlevering, var eventuell straff og ransaking av redaksjonslokaler, var dette nok til å konstatere inngrep. Blant annet ble det lagt vekt på at en eventuell ransaking ville innebære at det redaksjonelle arbeidet ville måtte stanse opp i en kortere eller lengre periode, og at dette i seg selv ville innebære et inngrep i pressefriheten, fordi man da ville hindre annen informasjon i å bli publisert i mellomtiden.

Når inngrep var konstatert, var spørsmålet om dette konkrete inngrepet tilfredsstilte inngrepsvilkårene i EMK artikkel 10 annet ledd: om det hadde tilfredsstillende hjemmel i nasjonal lov, og i så fall om inngrepet var “nødvendig i et demokratisk samfunn“. EMD konstaterte krenkelse allerede på det første spørsmålet: Ettersom det var mulig for påtalemyndigheten å utstede et straffesanksjonert utleveringspålegg uten forutgående domstolsprøving og uten at det i loven var lagt opp til noen annen beskyttelse av kildevernet i slike tilfeller, åpnet dette for en vilkårlighet som ikke var forenlig med de kravene til rettssikkerhet som må kreves i en rettstat. Det var derfor ikke nødvendig for EMD å se nærmere på selve nødvendighetsvilkåret.

Dommen er interessant, fordi den utvikler kildevernet videre – nå er det gjort klart at kildevernet ikke bare gjelder med hensyn til krav om å oppgi identiteten på konkrete kilder for konkret informasjon, eller krav om å utlevere informasjon som kan avsløre kilders identitet når dette er formålet med kravet. Dommen slår fast at selv bilder tatt på offentlig sted kan være beskyttet av kildevernet, dersom de avbildede har forutsatt at bildene av dem kun skal publiseres i anonymisert form. Videre slår den fast at  dette kildevernet  gjelder selv om grunnen til et utleveringspålegg ikke relaterer seg til å etterforske den begivenheten som anonymitetsforutsetningen knyttet seg til.  EMD legger slik sett betydelig vekt på å motvirke den “chilling effekt” det vil ha for ytringsfriheten, dersom pressen ikke kan ta bilder og gjøre opptak av mennesker i forståelse om at bildene kun vil benyttes redaksjonelt. Dommen sier selvfølgelig ikke at slike bilder aldri kan kreves utlevert til myndighetene. Poenget er at de i utgangspunktet nyter vern mot slike utleveringskrav.

Det er også interessant at EMD så klart slår ned på lovgivning som tillater at politiet gjennom påtalemyndigheten kan kreve utlevering av journalistisk råmateriale som kan avsløre kilders identitet, uten at saken prøves av en domstol (eventuelt en annen uavhengig judisiell instans). Man kan i lys av dette spørre seg om de hjemlene som politiet (særlig PST, jf politiloven § 17 d) i Norge har i såkalte “hastetilfeller”, til å kreve utlevering av trafikkdata eller bedrive kommunikasjonskontroll uten forutgående kjennelse fra retten, er forenlig med EMK hvis det skjer i kommunikasjon mellom journalist og kilde.

De senere års praksis fra EMD tyder på at man i hele Europa, herunder Norge, bør gå gjennom lovgivningen på disse punkter. Pressens kildevern håndheves med økende styrke fra EMDs side.