JusNytt advokat Halvor Manshaus opphavsrett vernetidI en fersk avgjørelse fra New Yorks øverste ankedomstol, har retten kommet til at vernetiden under amerikansk (i dette tilfellet common-law copyright etter New Yorks lover) opphavsrettslovgivning i praksis forlenges vesentlig. Rettighetshaverne til en rekke eldre fremføringer kan se seg fornøyde med avgjørelsen, som med stor sannsynlighet vil bli påanket.

.

Opphavsretten og vern av lydinnspillinger

I USA nyter lydinnspillinger utført etter 15. februar 1972 lovfestet vern. Spørsmålet i denne saken var om den alminnelige opphavsretten basert på common-law prinsipper kunne hjemle vern også forut for 1972. I dette tilfellet var vernetiden i landet der innspillingene ble utført løpt ut noen år tidligere. Avgjørelsen er på 36 sider og er ført i pennen av Victoria A. Graffeo

Bakgrunnen for saken er en tvist om rettighetene til en rekke klassiske verk som var spilt inn på 1930-tallet i England. Opptakene ble utført under ledelse av morselskapet til Capitol Records Inc., the Gramophone Company Ltd., nå kjent som Emi Records Ltd. Alle rettigheter til innspillingene ble overført fra artistene til plateselskapet.

Ulik vernetid

På denne tiden var vernetiden i England 50 år, slik at vernetiden var utløpt for alle innspillingene innen 1990. Plateselskapet Naxos of America Inc. kopierte de opprinnelige innspillingene, foretok såkalt "remastering" og tilbød disse redigerte lydopptakene på CD-plater til massemarkedet. Naxos hadde ikke innhentet noe samtykke eller tillatelse fra Capitol til å bruke de opprinnelige innspillingene. Capitol hadde på sin side foretatt en lignende prosess i 1996, og hadde CD-platene i salg i Amerika da Naxos fra og med 1999 tilbød sine kopier på det amerikanske markedet.

På det amerikanske markedet falt de opprinnelige innspillingene utenfor den lovfestede opphavsretten, som først trådte i kraft i 1972. Capitol tok ut søksmål mot Naxos, og viste til det alminnelige common-law grunnlaget som hjemmel for opphavsretten.

Den føderale domstolen i New York (District Court) la til grunn at ettersom vernetiden var utløpt i England, var rettighetene til så vel EMI som Capitol ikke lenger aktive. Dermed forelå det ikke grunnlag for å bestride Naxos bruk av innspillingene. Saken ble påanket (tilSecond Circuit) . Denne ankedomstolen henviste tre spørsmål til prejudisiell uttalelse fra overinstanen. Spørsmålene gikk på hvorvidt EMI hadde common-law rettigheter som gikk utover den nå utløpte vernetiden fra England og tidsbegrensningen i 1972-loven. Uttalelsen fra overinstansen var enstemmig og klar. Domstolen legger til grunn at common-law opphavsretten ikke var gått tapt selv om den engelse vernetiden var utøpt..

Begrunnelsen for uttalelsen fremstår som noe anstrengt. Den tradisjonalle tolkningen av common-law opphavsrett har vært at verket ikke tidligere skal ha vært utgitt. I dette tilfellet var det på det rene at de aktuelle verkene hadde vært omsatt på vinylplater i en årrekke. Det kan virke som om domstolen ikke har sett sondringen mellom publisering av det underliggende åndsverket som komposisjon og publiseringen av en musikalsk fremføring. Det følger av amerikansk rettspraksis at en kompisosjon ikke anses som publisert i lovens forstand, selv om en innspilling av stykket omsettes i markedet. Komposisjonen vil dermed fortsette å nyte vern. Mye kan tyde på at domstolen har tolket denne rettspraksisen slik at dette prinsippet også får anvendelse på publisering og tilgjengeliggjøring av musikalse fremføringer.

De tre spørsmålene fra ankeinstansen ble dermed besvart slik:

- Does the expiration of copyrights in the United Kingdom extinguish any New York common law copyright?
Svar: nei.

- Does a successful claim under New York copyright common law require evidence of unfair competition?
Svar: nei.

- Is an infringement claim in New York defeated through evidence that the alleged infringer produced a "new" product as opposed to a facsimile of the plaintiff's existing product?
Svar: nei.

Konsekvenser for rettighetshaver og markedet

For rettighetshaverne innebærer avgjørelsen en vesentlig forlengelse av vernetiden for en fremføring: I New York vil rettighetene i følge denne tolkningen aldri utløpe. Dermed oppstår det i realiteten common-law vern for fremføringer, selv om vernetiden er utløpt i landet der verket opprinnelig ble fremført. Den føderale reguleringen setter i realiteten en grense, med denne medfører ikke utløp av vernetiden før i februar 2067. Dersom denne tolkningen blir stående, vil den kunne få praktiske konsekvenser for relanseringen av fremføringer og innspillinger, ved at vernetidsreguleringen blir komplisert å forholde seg til.

Uttalelsen fra Graffeo vil i utgangspunktet bli lagt til grunn av ankeinstansen. Mye tyder imidlertid på at Naxos vil anke spørsmålet videre inn for den føderale Høyesterett i USA.

Europeisk parallell til vernetid og særskilt utvidelse

For oss europeere kan avgjørelsen vekke assosiasjoner til Phil Collins-dommen fra EF-domstolen (1993 s I-5145) og vernetidsdirektivet. Ved vernetidsdirektivet ble vernetiden for åndsverk forlenget fra 50 til 70 år, og det ble antatt at regelen ikke ville få tilbakevirkende kraft. Direktivet bestemmer imidlertid at 70-års vernet var aktuelt for alle åndsverk som hadde vern i minst en medlemsstat (artikkel 10 annet ledd). Tyskland hadde på dette tidspunktet allerede en regel om 70 års vern. Phil Collins-dommen slår samtidig fast at ikke-diskrimineringsprinsippet i EF-traktatens artikkel 12, som tilsvarer EØS-avtalens artikkel 4, også gjelder innenfor opphavsretten. Dermed er det mye som taler for at verk i Norge som forut for direktivet var falt i det fri etter 50-års regelen, men der det ennå ikke var gått 70 år, på nytt er underlagt rettighetshaveren.