Stavanger tingrett har nylig avsagt dom mot en "spammer". Domfelte lagret enorme mengder e-postadresser og sendte ut reklame for et nettsted til mottakerne. Formålet med masseutsendelsene var å rekruttere domenekjøpere i det som i realiteten utgjorde et pyramidelignende konsept. Selv om de aktuelle e-postlistene kun inneholdt noen få norske adresser, fant retten at norsk rett fikk anvendelse, og avsa fellende dom. Saken er ny i sitt slag her til lands.

.

Domfelte ønsket å trekke personer til sitt nettsted, der hensikten var å rekruttere nye kunder. Domfelte hadde selv kjøpt seg inn i et opplegg der det gjaldt å verve nye kunder som skulle kjøpe domeneområder under et eget subdomene.

E-posten som ble sendt ut lød slik (våre anmerkninger, domenenavnet er redigert ut):

”Hi

This is not a promise to make you rich in a second or anything, it’s just a plain and simple way to get money!

If you want great money, it’s not impossible.

Just og to this page and watch for yourself! 

There is no scam involved, I’m a member there myself!

(nettstedsadressen)

From (domfelte)"

Denne e-posten ble sendt ut til 1.478.908 e-postadresser i løpet av seks forsendelser. Domfelte benyttet eget navn, IP-adresse og e-postadresse i utsendelsen og hevdet å ikke være klar over at hans handlinger var ulovlige. Kun et fåtall av e-postadressene tilhøre norske mottakere, og retten diskuterer i dommen forholdet til Personopplysningslovens geografiske virkeområde. Om dette skriver retten (våre anmerkninger):

"Det følger av personopplysningsloven § 4 at loven får anvendelse på behandlingsansvarlige som er ”etablert i Norge”. (Domfelte) drev sin virksomhet fra sin egen leilighet i Norge, hvor også alt nødvendig utstyr befant seg. Han må ut fra en alminnelig språklig forståelse sies å være etablert her i landet. Personopplysningsloven avgrenser ikke mot personopplysninger som knytter seg til utenlandske personer. I denne sammenheng er det således uten betydning at kun et fåtall av e postadressene på listene (Domfelte) har hatt befatning med var norske. Personopplysningsloven kommer til anvendelse."

Retten knytter altså virksomhetens og utstyrets lokasjon opp mot kravet til geografisk "etablering". Videre legger retten til grunn at det ikke var avgjørende at de aktuelle e-postadressene tilhørte personer i utlandet, ettersom Personopplysningsloven ikke her opererer med noe skille. Ettersom jurisdiksjonsspørsmålet fremgikk direkte av spesiallovgivningen, fant retten det ikke nødvendig å vurdere forholdet opp mot den generelle jurisdiksjonsreguleringen i Straffeloven § 12.

Et annet sentralt spørsmål i saken var hvorvidt en e-post i seg selv kan utgjøre en personopplysning. Her legger retten vekt på tidligere avgjørelser fra Personvernnemda, der dette er lagt til grunn. I dommen heter det også at kun e-postadresser tilknyttet privatadresser/fysiske personer kan regnes som personopplysninger. I denne tolkningsprosessen legger retten også vekt på formålsparagrafen i Personopplysningsloven § 1:

”Formålet med denne loven er å beskytte den enkelte mot at personvernet blir krenket gjennom behandling av personopplysninger.Loven skal bidra til at personopplysninger blir behandlet i samsvar med grunnleggende personvernhensyn, herunder behovet for personlig integritet, privatlivets fred og tilstrekkelig kvalitet på personopplysninger”

Personopplysningsloven regulerer behandlingen av personopplysninger. Retten kom til at både lagringen av de aktuelle adressene i elektroniske lister, samt de senere utsendelser av e-post utgjorde elektronisk behandling av personopplysninger i lovens forstand.

Retten la til grunn at det forelå straffbart brudd på Personopplysningsloven § 31, første ledd, bokstav a, jf. andre ledd om meldeplikt til Datatilsynet ved behandling av personopplysninger. Det var ikke tilstrekkelig grunnlag for frifinnelse at domfelte hevdet ikke å være klar over at forholdet var ulovlig. Retten viser til at villfarelse om rettsreglene normalt ikke er tilstrekkelig grunnlag i så måte.

Retten la også til grunn at det forelå en overtredelse av samme lovs § 26, fjerde ledd, der det heter at den som mottar direkte rettet reklame skal få opplyst hvem som har gitt personopplysningene som ligger til grunn for henvendelsen. Det samme ble resultatet i forhold til overtredelse av § 20 (jfr. § 19) som pålegger informasjonsplikt i forbindelse med innsamling av personopplysninger.

Domfelte ble dømt til å betale en bot med subsidiær fengselsstraff, men måtte ikke tåle unndragelse av datautstyr som var blitt beslaglagt.

Det er verdt å merke seg at saken således ikke berører forholdet til det spesielle markedsføringsforbudet i Markedsføringsloven § 2 litra b som setter forbud mot å rette markedsføringshenvendelser til fysiske personer uten forutgående samtykke:

"Det er forbudt i næringsvirksomhet uten mottakerens forutgående samtykke å rette markedsføringshenvendelser til fysiske personer ved hjelp av elektroniske kommunikasjonsmetoder som tillater individuell kommunikasjon, som for eksempel elektronisk post, telefaks eller automatisert oppringningssystem (talemaskin).       

Krav om forhåndssamtykke etter første ledd gjelder likevel ikke for markedsføring der den fysiske personen kontaktes muntlig ved hjelp av telefon.       

Krav om forhåndssamtykke etter første ledd gjelder heller ikke markedsføring ved hjelp av elektronisk post i eksisterende kundeforhold der den næringsdrivende avtaleparten har mottatt kundens elektroniske adresse i forbindelse med salg. Markedsføringen kan bare gjelde den næringsdrivendes egne varer, tjenester eller andre ytelser tilsvarende dem som kundeforholdet bygger på. Når den elektroniske adressen samles inn, og eventuelt ved hver enkelt senere markedsføringshenvendelse, skal kunden enkelt og gebyrfritt gis anledning til å frabe seg slike henvendelser.       

Med elektronisk post menes i denne bestemmelse enhver henvendelse i form av tekst, tale, lyd eller bilde som sendes via et elektronisk kommunikasjonsnett, og som kan lagres i nettet eller i mottakerens terminalutstyr inntil mottakeren henter den. Herunder omfattes tekst- og multimediemeldinger til mobiltelefon (SMS og MMS).       

Ehandelslovens bestemmelser, herunder § 9 om elektronisk markedsføring, gjelder i tillegg til bestemmelsen her.        Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om hva som omfattes av første ledd. "

Aktor i saken skal ha opplyst at bakgrunnen for at Thorsen ikke ble tiltalt etter denne bestemmelsen, var at  markedsføringsloven kun gjelder overfor norske forbrukere, mens det kunne være tvilsomt om Thorsen var klar over at deler av e-postadressene på hans lister var knyttet til personer i Norge.