Se og Hør ble 13. februar i dømt for å ha krenket privatlivets fred. I fjor sommer vant Big Brother deltakerne Annette Young og Rodney Karlsen mot bladet i Høyesterett. Denne gangen var det Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther som fikk lagmannsrettens medhold. Går norske domstoler for langt i å verne om privatlivet på bekostning av pressefriheten?
Artikkelen er tidligere trykket som kronikk i Dagens Næringsliv.
Se og Hør ble 13. februar i år nok en gang dømt for å krenke privatlivets fred. I fjor sommer vant Big Brother-deltakerne Annette Young og Rodney Karlsen mot bladet i Høyesterett. Denne gangen var det Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther som fikk lagmannsrettens medhold. Basert på inspirasjon fra den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i Strasbourg er en oppusning av vernet om privatlivet underveis i norsk rett. Går norske domstoler for langt i å verne om privatlivet på bekostning av pressefriheten?
Prinsesse Caroline av Monaco har vært en sentral bidragsyter bak den nye renessansen for privatlivets fred. Etter å ha vært en av Europas mest forfulgte personer i en årrekke gikk hun i 1993 til sak mot de tyske sladrebladene Neue Poste og Bunte. Caroline mente at bilder tatt av henne blant annet på handletur, ridetur, skiferie og mens hun ramlet over et gjerde på Monte Carlo Beach Club utgjorde et inngrep i hennes privatliv. Seks år i et omstendelig tysk rettsvesen endte med tap. Tyske domstoler mente Caroline var en "a figure of contemporary society par excellence" som måtte finne seg i å få sine private gjøremål brettet ut blant allmennheten, særlig når hun oppholdt seg på offentlig sted.
Caroline lot seg ikke stoppe av et standhaftig tysk rettsvesen og brakte saken inn for EMD. Helt siden 70-tallet har vernet om ytringsfriheten stått i fokus når pressens aktiviteter har vært på agendaen i Strasbourg. Europeiske aviser og tidskrifter (blant annet Bergens Tidende, Tønsberg Blad og Bladet Tromsø) har stadig klaget over statens begrensninger i ytringsfrihet og EMD har tradisjonelt gått langt i å verne om pressefriheten. I Carolines tilfelle ble problemstillingen for første gang snudd på hodet. Det var den omtalte, og ikke pressen, som klaget til domstolen. Ytringsfrihetens hegemoni ble dermed utfordret av retten til privatliv, som også er beskyttet i den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Domstolen måtte dermed foreta en prinsipiell avveining mellom to rettigheter når Carolines advokater mente at tysk rett gikk for langt i å verne om ytringsfriheten.
Caroline fikk medhold. Tyskland ble dømt for brudd på EMK art. 8 om rett til privatliv. Et sentralt poeng i dommen er at inngrep i privatlivet må begrunnes, og ikke motsatt slik tyske domstoler ser ut til å ha som utgangspunkt. Avgjørelsen skapte store reaksjoner i pressekretser og her hjemme har generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund vært blant de fremste kritikere.
Det vil imidlertid viktig at man ikke legger mer i "Caroline-dommen" enn det som faktisk står der. Det kan synes som norske domstoler har gått vel langt og blitt "mer katolsk enn paven" når de selv har måttet gjøre avveiningen mellom ytringsfrihet og privatliv her hjemme.
Annette Young og Rodney Karlsen stevnet Se og Hør for retten i 2003. Fire år senere sa Høyesterett i fjor sommer at tre reportasjer om påstått samlivsbrudd og utroskap var et ulovlig inngrep i den private sfære. På tross av den ekstreme og banebrytende egeneksponering de to hadde gjennomført og at de i perioden etter Big Brother selv dro nytte av sin status, mente Høyesterett at en periode på 11 måneder uten opptreden i mediene var tilstrekkelig til at de igjen hadde fått et ordinært vern av sitt privatliv. Det er ikke vanskelig å være uenig med Høyesterett på dette punkt. 11 måneder må sies å være ganske kort tid med tanke på den enorme medieoppmerksomhet Annette og Rodney tiltrakk seg over tid. Samtidig viser avgjørelsen at "allmenn interesse", eller mer kanskje presist "bidrag til samfunnsdebatten" ikke er det eneste grunnlag for omtale av private forhold slik enkelte har hevdet. Den som har stilt seg til skue i det offentlige rom må tåle en mer nærgående omtale enn andre, i hvert fall i et visst tidsrom. Men, pressen må altså smi mens jernet er glovarmt.
I den nylig avsagte dommen i tvisten mellom Se og Hør og Lillo-Stenberg/Sæther ("Bryllupsfotosaken") lå faktum noe annerledes an. Ingen av de to var i nærheten av samme selveksponering som i Big Brother-saken. Lars Lillo-Stenberg har tidvis utlevert deler av sitt privatliv til media, mens Andrine Sæther konsekvent har vernet om sitt. På den annen side inneholdt reportasjen langt mindre graverende opplysninger enn hva tilfellet var med Rodney og Annette. Se og Hør videreformidlet bilder og tekst fra deres bryllupsseremoni, avholdt på en offentlig tilgjengelig holme i skjærgården ved Tjøme. Mens ens intime forhold til sin partner og påstander om utroskap åpenbart faller innenfor den private sfære er en meddelelse om en bryllupsseremoni neppe noe som trenger vern mot offentligheten. Det ubehag Lillo-Stenberg og Sæther følte er det ingen grunn til å betvile, men det er vanskelig å skjønne at en begivenhet de selve mente var sensitiv ble avholdt på et offentlig tilgjengelig sted.
Bryllupsfoto-saken handler om hvilke krav til sensitivitet som skal stilles for at noe krenker privatlivets fred (og etter mitt syn i mindre grad hva som er "offentlige handlinger" og hvem som er "offentlige personer"). Frivillige handlinger gjort av tilregnelige personer på offentlig tilgjengelige steder kan knapt tenkes å ha en tilstrekkelig sensitivitet til å krenke vedkommendes privatliv. Lagmannsrettens fellende dom mot Se og Hør bærer bud om at den omtalte selv nærmest kan definere hva som er krenkende, også på offentlig sted. Den subjektive oppfatning er ingen god rettesnor for avveiningen mellom ytringsfrihet og privatliv.
Kjente personer må selvsagt ikke tåle trakassering fra pressen, noe som også er et sentralt budskap fra EMD i Caroline-saken. Den vedvarende jakten fra overivrige paparazzier var årsaken til at helt trivielle bilder av prinsesse Caroline fra en handletur i butikken ble ansett som et brudd på privatlivet. Prinsesse Caroline var en av de mest forfulgte personer i verden. Slik trakassering kan imidlertid ikke spores i Bryllupsfoto-saken og retten går for langt når den bruker dommen til inntekt for å nekte Se og Hør å videreformidle bilder fra vielsen.
Alle er enige om at Se og Hørs skriverier ikke er i kjernen av ytringsfriheten og det er enkelt å kritisere bladet for den kommersielle utnyttelse. Like fullt bør terskelen for å krenke privatlivets fred, både fra et juridisk og et alminnelig ståsted, ligge høyere enn bilder fra en vielsesseremoni på et offentlig tilgjengelig sted.
Advokatfullmektig Åsmund Øvsthus jobber i immaterialrettsgruppen i Advokatfirmaet Schjødt DA, og har skrevet avhandling om forholdet mellom ytringsfrihet og vernet om privatlivets fred.