Europadomstolen (ECJ - European Court of Justice) har i en ny avgjørelse tatt stilling til hva som kreves av selve overføringen fra en database for at handlingen skal kunne utgjøre et inngrep. I denne saken var det spørsmål om kopieringen måtte være digital i sin natur, eller om en manuell og mindre strukturert overføring ville være tilstrekkelig omfattende til å kunne rammes.

.

Den aktuelle saken står mellom selskapet Directmedia Publishing GmbH og Albert-Ludwigs-Universität Freiburg. Universitetet hadde laget en antologi inneholdende en oversikt over poesi fra perioden 1720 til 1933. Oversikten gir en oppstilling over forfatter, tittel, innledende setning og utgivelsesår for hvert enkelt dikt. Diktene er gjengitt etter hvor ofte hvert enkelt dikt er blitt sitert i andre antologier. Oversikten tok utgangspunkt i fjorten allerede eksisterende antologier, valgt ut av totalt ca. 3000 antologier på dette området. Disse fjorten ble igjen supplert av et kildeangivelsesverk ("Von wem ist das Gedicht?") for tyske dikt som inneholdt oversikt over ytterligere 50 antologier.

 

Metodologien som ble benyttet i utvelgelsesprosessen var omtrent slik: Av de omlag tyvetusen dikt som forelå, ble det plukket ut dikt som var blitt angitt i minst tre av antologiene, eller som var omtalt ved minst tre anledninger i bibliografien. Arbeidet tok to og et halvt år, og kostet 34.900 Euro. Disse utgiftene var blitt dekket av Universitetet som sto bak prosjeketet og som står som saksøker i saken.

Saksøkte, Directmedia, har utarbeidet en oversikt på CD-ROM som heter "1000 Gedichte, die jeder haben muss". 876 av disse 1000 diktene stammer fra perioden 1720 til 1900. 856 av diktene er gjengitt på oversikten fra Universitetet. Domstolen legger til grunn at Directmedia har brukt Universitetets oversikt i sin egen gjennomgang av materialet. Enkelte av diktene fra Universitetets oversikt er utelatt, mens noen er lagt til. Selve teksten til hvert enkelt dikt, som er fullt gjengitt på CD-ROMen er hentet fra separate kilder (teksten til diktene stammer altså ikke fra Universitetets oversikt.

Universitetet saksøkte Directmedia under henvisning til databasevernet. Den tyske domstolen utformet følgende spørsmål for ECJ:

"Can the transfer of data from a database protected in accordance with Article 7(1) of [Directive 96/9] and their incorporation in a different database constitute an extraction within the meaning of Article 7(2)(a) of that directive even in the case where that transfer follows individual assessments resulting from consultation of the database, or does extraction within the meaning of that provision presuppose the (physical) copying of data?"

Svaret på spørsmålet ble et klart "ja" fra Europadomstolen. Det blir i avgjørelsen slått fast at hvilken fremgangsmåte som benyttes for å overføre innhold fra en database ikke er avgjørende. Spørsmålet er altså ikke hvorvidt det er brukt digitale eller dataprogrambaserte teknikker for å innhente informasjon, men om innholdet i databasen har vært gjenstand for et inngrep i den størrelsesorden som direktivet krever.

Domstolen skriver følgende om dette vurderingstemaet:

"In that context, as the Italian Government has stated, it is immaterial, for the purposes of assessing whether there has been an ‘extraction', within the meaning of Article 7 of Directive 96/9, that the transfer is based on a technical process of copying the contents of a protected database, such as electronic, electromagnetic or electro-optical processes or any other similar processes (see, in this respect, recital 13 in the preamble to Directive 96/9), or on a simple manual process. As the Albert-Ludwigs-Universität Freiburg has argued, even a manual recopying of the contents of such a database to another medium corresponds to the concept of extraction in the same way as downloading or photocopying."

Domstolen understreker også at databasevernet vil ramme selv der materialet blir modifisert etter at det er ekstrahert fra databasen:

"It is also immaterial, for the purposes of interpreting the concept of extraction in the context of Directive 96/9, that the transfer of the contents of a protected database may lead to an arrangement of the elements concerned which is different from that in the original database. As is apparent from recital 38 in the preamble to Directive 96/9, an unauthorised act of copying, accompanied by an adaptation of the contents of the database copied, is among the acts against which that directive seeks, through the establishment of the sui generis right, to protect the maker of such a database."

Europadomstolen oppsummerer deretter det hele i en form som enkelt lar seg bruke som veilededning i tilsvarende etterfølgende saker:

"In the light of the above, the answer to the question referred must be that that the transfer of material from a protected database to another database following an on‑screen consultation of the first database and an individual assessment of the material contained in that first database is capable of constituting an ‘extraction’, within the meaning of Article 7 of Directive 96/9, to the extent that – which it is for the referring court to ascertain – that operation amounts to the transfer of a substantial part, evaluated qualitatively or quantitatively, of the contents of the protected database, or to transfers of insubstantial parts which, by their repeated or systematic nature, would have resulted in the reconstruction of a substantial part of those contents."

Det er ingen tvil om at avgjørelsen går langt i å styrke databasevernets stilling. Den forrige avgjørelsen fra ECJ på dette området ligger tilbake til 2004 (Horseracing), der domstolen også kom med en rekke prinsipputtalelser om vernet av databaser. Utfallet i denne tyske saken var ikke overraskende for de som har fulgt med på utviklingen, ettersom ECJ her legger seg tett opptil en vurdering fra ECJs egen generaladvokat Eleanor Sharpston, som noen måneder tilbake avga en temmelig lik vurdering av spørsmålet.

Saken går nå tilbake til tyskland for videre behandling, men slik at den tyske domstolen nå vil legge uttalelsen fra ECJ til grunn i sin vurdering av saken.