Opphavsrett: Dom i "Store Studio" saken
- Details
- Written by Advokat Halvor Manshaus
- Category: JusNytt
Oslo tingrett har avsagt dom i saken der NRK i Store Studio viste klipp fra filmen
Brent av frost. Hovedspørsmålet i saken var om NRK gikk utover grensen for sitatretten ved å vise et klipp fra det som i dommen omtales som en av norsk films mest berømte elskovsscener. Klippet viser et par som har samleie på en haug med fisk i en liten robåt, og etterfølges av et bilde av kvinnen som da er naken. Tingretten dømte NRK til å betale både erstatning og oppreisning til den aktuelle skuespillerinnen.
2008.11.17 Biomar
- Details
- Written by Advokat Halvor Manshaus
- Category: Patent
Instans Høyesterett
Dato 17.11.2008
Referanse 2008/859
Parter Staten v/Nærings- og handelsdepartementet vs Biomar AS
Rettsområde Patentrett
Beskrivelse Avslag på søknad om patent, ankesak for Høyesterett, kommentar til swingballdommen.
Avgjørelsen Biomar
Kommentar
Patentsaker er etter sin art sterkt preget av faktum og de underliggende tekniske forhold, og er som sådan mindre egnet for behandling i Høyesterett. Det knytter seg derfor alltid ekstra spenning rundt de få sakene som slipper inn til behandling. Denne gangen lå det an til at Høyesterett skulle kommentere det prinsippielle forholdet til den såkalte "Swingballdommen", der det ble uttalt at domstolene burde vise tilbake tilbakeholdenhet med å fravike avgjørelser fra Patentstyret, under henvisning til styrets fagkunnskap innen området.
Saken gjaldt en søknad om patent for tilføring av virkemiddelet histidin i fiskefor til bruk i lakseoppdrett. Histidinen skulle virke mot katarakt, en øyesykdom som medfører at fisken får vanskeligheter med å ta til seg næring. Fra dommen fremgår det at patentsøknaden legger opp til en tilsetningsmengde på 1,15 - 2 vekstprosent histidin i fiskeforet, mens det på tidspunktet for søknaden var antatt at laksen ikke hadde behov for mer enn 0,7 vekstprosent histidin. Det var ikke forklart i søknaden hva som forsårsaker katarakt hos laks, eller hvorfor tilsetningen av histidin ville virke begrensende på spredningen av katarakt.
Patentstyret avslo søknaden, og i det etterfølgende søksmålet mot Staten oppretthold tingretten beslutningen. I neste omgang fant lagmannsretten at avslaget var ugyldig, men denne avgjørelsen ble avsagt under dissens - den ene fagdommerne i lagmannsretten mente at avslaget fra Patentstyret måtte opprettholdes. Høyesterett kom til at tingrettens dom måtte stadfestes, slik at avslaget blir stående. Et interessant punkt i saken er at patentet ble godkjent av EPO forut for domsbehandlingen. Denne avgjørelsen ble truffet forut for at Norge trådte inn i den europeiske patentkonvensjonen, men det har allikevel i praksis vært lagt en del vekt på avgjørelser fra EPO. På den annen side var EPOs avgjørelse i denne saken fra førsteinstansen som det kan hevdes har mindre rettskildemessig verdi.
Høyesterett har i den såkalte "Swingball-dommen" (Rt. 1975 side 603) uttalt følgende om forholdet mellom domstolene prøvelsesrett og Patentstyrets kompetanse i patentsaker:
"Jeg nevner for øvrig at den skjønnsmessige vurdering som patentmyndighetene utøver i henhold til lovens § 2 må karakteriseres som et subsumpsjonsskjønn. Loven hjemler i den enkelte sak intet spillerom for hensiktsmessighetsbetraktninger: Er kravet til nyhet og oppfinnelseshøyde oppfylt, har søkeren 'rett til' patent, jfr. §1. Som allerede sagt, finner jeg at dette skjønn kan prøves av domstolene. Jeg understreker imidlertid at det er all grunn for domstolene til å vise tilbakeholdenhet med å fravike Patentstyrets avgjørelser i betraktning av den spesielle sakkunnskap og det brede erfaringsgrunnlag som Styret sitter inne med."
Biomar viste til at Swingball-dommen i ettertid er blitt kritisert, og at Høyesterett burde revurdere sitt standpunkt. I dommen er det vist til at Biomar har vist til at loven krever at patentsaker går for særskilt verneting og at retten som hovedregel vil settes med fagkyndige meddommere som besitter nettopp slik kompetanse som sakene krever. Høyesterett lot seg likevel ikke overbevise på dette punkt, og uttaler følgende om Biomars anførsel på dette punkt:
"Uansett om dette i seg selv skulle være korrekt, peker jeg på at grunnen for domstolenes tilbakeholdenhet ikke minst ligger i at Patentstyret vil ha et bredt erfaringsgrunnlag knyttet til hvor grensene går for de ulike patentvilkår, jf. det jeg har sitert fra Swingball. Jeg finner ikke grunnlag for å fravike den forutsetningen om domstolenes tilbakeholdenhet ved overprøving av Patentstyrets vedtak, som kom til uttrykk i Swingball-saken."
Høyesterett har altså opprettholdt sitt tidligere utsagn om tilbakeholdenhet. Dette vil nok komme som en overraskelse på mange som nok hadde ventet seg en oppmykning på dette området. Saken er kanskje heller den at Swingball gir uttrykk for et praktisk utgangspunkt for domstolene. Det som oppstilles er en presumsjonsregel, et forsiktighetsprinsipp. Dette innebærer ikke at prøvelsesretten er skåret bort, men er en anerkjennelse av den kompetansen og erfaring som forutsetningsvis ligger hos Patentstyret. Det vil variere fra sak til sak hvor tungtveiende dette momentet vil spille inn, alt avhengig av tema for saken og ikke minst rammen rundt hovedforhandlingen. I enkelte saker vil det være opplagt at full kontradiksjon innebærer at saken blir langt bedre opplyst for domstolene enn for Patentstyret. En skal nemlig ikke glemme at patentstyret kun forholder seg til søkeren, mens øvrige parter kun får fremsatt sine synspunkter i den etterfølgende rettssaken. Søkerens redegjørelser og forklaringer vil kunne være ensidige eller feilaktige på flere punkter, og nye forhold vil kunne bringes på bane eller utdypes utover det Patentstyret har vært kjent med. Patentstyret har heller ikke noe forsøkslaboratorium der de tester alle de tekniske effekter og virkninger som beskrives i en søknad, og den enkelte saksbehandler må i stor grad legge til grunn de påstander som anfektes fra søker.
I denne saken var det ingen tredjepart som utfordret et meddelt patent, men Patentstyret som forsvarte avslaget på en søknad. På dette viset har saken sterkere trekk av alminnelig forvaltningsrett underlagt et organ med særkompetanse, enn der det oppstår en tvist mellom en patenthaver og en tredjepart. Dette kan tilsi at domstolene er mer reserverte enn der man får inn en ny part med behov for en troverdig og reell kontradiktorisk behandling.
Til tross for at Høyesteretts uttalelse her neppe kan forstås som mer enn en presumsjon eller et utgangspunkt, er det ikke til å komme unna at dommen antakeligvis vil være gjenstand for en del kritikk. Det er påfallende at Høyesterett kun viser til særverneting og fagkyndighet som grunnlag for å avvike Patentstyrets kompetanse. Etter Swingball har vi flere eksempler, riktige eksempler vil mange påstå, som viser at Patentstyrets meddelte patenter er blitt satt til side av domstolene. Her kunne Høyesterett ha spandert på seg en grundigere grensedragning og gitt en klarere veiledning til underinstansene. Denne svakheten blir spesielt synlig i denne saken ved at Patentstyrets avslag står i kontrast til at EPO (European Patent Office) innvilget det samme patentet. Det må kunne legges til grunn at EPO ikke har noen mindre særkompetanse enn Patentstyret, men om dette sier Høyestertt kun følgende:
"Ankemotparten har også understreket den vekt som bør tillegges at Biomar er tilkjent europeisk patent, selv om dette ikke er bindende for Norge, som ratifiserte EPC med virkning fra 1. januar 2008. Følgelig kunne ikke patentsøknaden omfatte Norge. Men jeg er enig i at også i en situasjon som i saken her er det av stor betydning at utviklingen innen Europa er preget av ensartede regler og praktisering innenfor patentområdet. Likevel må det bero på en selvstendig vurdering og ikke minst på hvilken instans i EPO som har truffet avgjørelsen, hvilken vekt denne skal tillegges. Jeg er enig med Patentstyret i at det europeiske patentet ikke bør tillegges avgjørende vekt i denne saken."
Det Høyesterett egentlig bygger på blir dermed at EPO patentet kun forelå fra første avdeling, og at Patentstyrets avgjørelse fra 2. avdeling fikk avgjørende vekt. Her savnes en redegjørelse for hvor EPO tar feil i sin vurdering, eller i det minste hva som var utslagsgivende for at resultatet ble ulikt i de to patentorganene.
Like interessant er det å se at selv om Høyesterett viser til Swingball, gjøres det en gjennomgang av de sentrale punktene i motholdene i saken:
"Mothold D 9 er en artikkel av Bjerkås mfl. med tittel « Cataract Development in Atlantic Salmon in Fresh Water ». 2. avdeling trekker frem fra artikkelen at oppdrettslaks er avhengig av godt syn for å finne fôret, og at det har vært foreslått at fisk med katarakt får dårligere vekstrate. Videre sies i artikkelen at sykelig forandring i fiskens øyne påminner om den man kan finne hos pattedyr. Det refereres også til en annen forfatter, Kincaid, som har funnet korrelasjon mellom kroppslengde og kataraktdannelse blant annet i ørret, og Kincaid satte det i forbindelse med fôrmangel. Det var da nærliggende å slutte at kataraktutviklingen kunne være en mangelsykdom. Hensett til den påviste parallell mellom øyesykdommer hos fisk og pattedyr mente 2. avdeling at det var nærliggende å gå til mothold D 5, D.D. Quam mfl. « Histidine requirement of kittens for growth, haematopoiesis and prevention of cataracts ». Denne artikkelen syntes å påvise positiv effekt med hensyn til å redusere katarakt hos kattunger med tilsetning av histidin i fôret. Det ville da være nærliggende å forsøke en tilsetning av histidin i fiskefôr."
Høyesterett går også inn og vurderer forholdet til teknikkens stand på søknadstidspunktet og hvordan fagmannen ville resonnert omkring kjent teknikk:
"Videre anfører ankemotparten at kombinasjonen av D 5 og D 9 langt fra var det mest nærliggende. D 9 som det første valget var naturlig, men dernest å gå til D 5 - en meget begrenset undersøkelse av et fåtall kattunger - er ikke overbevisende. Fagmannen ville heller gå til den rikholdige litteraturen om sykdom i fisk. Der ville han ikke finne noe om histidin. "
Høyesterett opprettholder altså læresetningen om forsiktighet fra Swingball, men gjør likevel en selvstendig og kritisk gjennomgang av saken og Patentstyrets skjønn. Det ligger klart i denne fremgangsmåten at Swingball kun gjelder så langt domstolene ikke finner feil eller ufullstendigheter i Patentstyrets skjønn. Det samme gjelder der det foreligger feil i saksbehandlingen, eller avgjørelsen sett som en helhet rimeligvis må settes til side. Det ligger i dette at den enkelte dommer fortsatt skal foreta en selvstendig vurdering basert på full hovedforhandling med partskontradiksjon, realbevis, vitneforklaringer, fagkyndige meddommere og sakkyndige. En normal hovedforhandling i en patentsak vil kunne stå helt på høyde med beslutningsgrunnlaget for Patentstyret. Høyesterett har da heller ikke funnet det nødvendig å gi uttrykk for at det har skjedd en feilaktig utglidning i rettspraksis, til tross for vi den senere tid har sett flere avgjørelser som utfordrer Patentstyrets avgjørelser, og til dels også en for streng forståelse av Swingball-"doktrinen". Høyesterett slår da også kun fast at Swingball som utgangspunkt fastholdes, men dette kan åpenbart ikke oppfattes som noen sovepute for domstolene.
Avgjørelsen gir på den ene side støtte til Swingball, men bygger likevel fullt ut på en "selvstendig vurdering" fra Høyesterett. Dermed gir Biomar begrenset veiledning til domstolene, og det er nettopp her Høyesterett skuffer når vi først har en patentsak i siste instans.
.
2005.12.06 Gule Sider
- Details
- Written by Advokat Halvor Manshaus
- Category: Varemerke
Instans Høyesterett
Dato 06.12.2005
Referanse 2005/539 Rt. 2005 s. 1601
Parter Findexa AS vs Firmakatalogen AS
Rettsområde Varemerke
Beskrivelse Spørsmål om distinktivitet etter varemerkeloven § 13 første ledd tredje punktum.
Avgjørelsen
Kommentar