2008.09.21 Huldra
- Details
- Written by Advokat Halvor Manshaus
- Category: Opphavsrett
Instans Høyesterett
Dato 21.09.2007
Referanse 2007/166
Parter Flåm Utvikling AS vs Hybris AS
Rettsområde Opphavsrett
Beskrivelse Spørsmål om verkshøyde
Avgjørelsen Huldra
Kommentar
Flåm Utvikling AS overtok i 1998 driften av Flåmsbanen i Sogn og Fjordane. For å utvikle området og banen som attraktivt turistmål ble det inngått en avtale med Hybris AS som skulle levere en CD-plate med en huldreforestilling med varighet på to minutter. Resultatet ble en forestilling med en dansende Hulder som dukket opp når Flomsbanen stanset ved Kjosfossen, som ligger like ved en av stasjonene langs banestrekket.
Forestillingen ble i 1998 spilt i en prøveperiode på tre uker, deretter ble forestillingen spilt fast gjennom sommersesongen i årene 1999 til 2005. Fra 1999-2001 ble forestillingen satt opp av Hybris mot betaling fra Flom Utvikling. Deretter satte Flom Utvikling selv opp forestillingen uten å betale ytterligere vederlag til Hybris .
Det oppstod uenighet mellom partene om hvem som hadde rettighetene til forestillingen. Hybris vant i tingretten frem med sitt krav og ble tilkjent opphavsretten til forestillingen, samt en erstatning på NOK 450.000. Flom Utvikling anket saken videre til lagmannsretten, men fikk heller ikke medhold her. Begge parter anket saken videre til Høyesterett. Hybris anket over erstatningsutmålingen fra lagmannsretten, mens Flom Utviling anket over lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Et sentralt spørsmål i saken var hvorvidt forestillingen hadde verkshøyde som åndsverk etter lov om opphavsrett. I motsetning til de foregående instanser konkluderte Høyesterett med svak dissens (4-1) at fremstillingen ikke hadde verkshøyde, og derfor ikke var vernet som åndsverk etter lov om opphavsrett. I sin vurdering viser Høyesterett til lagmannsrettens gjengivelse av hulder-forestillingen. Dette gjengis her, ettersom sitatet er viktig for å se hvor Høyesterett legger listen for verkshøyde og opphavsrett:
"På vei inn til stasjonen sier togverten noen få ord om de underjordiske. Mellom annonseringene på norsk og engelsk spilles det en liten introduksjon på hardingfele; dette er temaet fra folketonen ”Nøringen”. På stasjonen kan de reisende gå ut av toget. Fra perrongen kan de høre ”Nøringen” spilles via høyttalere som står slik til at det høres ut som om lyden kommer fra fossen. Etter samme musikalske introduksjon som ble spilt på toget, høres en kvinnestemme som til musikken synger stevet ”Til Nøringen”, hvori første refrenget lyder:
”Eg ser deg, eg ser deg, men kan ikkje koma til deg. Eg ser deg, eg ser deg, men kan ikkje koma til deg.”
Samtidig kommer det til syne en kvinneskikkelse på et platå nær fossefallets nedslag. Hun kommer fram fra bak en stein, og visuelt ser det ut som om hun stiger opp fra vannet i fossen. Hun har langt sort hår, og hun er iført en vid rød kjole med bredt gullbelte. Avstanden til publikum er så lang at publikum ikke kan se detaljer ved kvinnen ut over dette. Mens hun tilsynelatende synger, går hun litt fram og tilbake, svinger litt på seg, men uten å danse, mens hun gjør enkle og rolige bevegelser med armene. Innimellom ser hun ned mot publikum, men tar ikke kontakt på noen annen måte. Etter en stund vender hun ryggen til publikum og går tilbake til sitt skjulested, tilsynelatende ned i fossen. Sangen fortsetter imidlertid. Umiddelbart etter at skikkelsen har forsvunnet ut av syne for publikum, dukker en tilsvarende skikkelse opp ved ruinene av en gammel kraftstasjon, anslagsvis 50 meter til høyre for der den første viste seg. Denne skikkelsen er litt nærmere publikum, men fortsatt så langt unna at detaljer ikke er synlige. Skikkelsen beveger seg langs grunnmuren av stasjonen, forsvinner inn i ruinen, kommer igjen kort til syne i grunnmurens vindu, før hun forsvinner inne i ruinen. Da dukker den første skikkelsen opp igjen på det første stedet. Det synges fortsatt, og skikkelsen er nå noe mer aktiv i forhold til å søke kontakt med publikum på perrongen. Fortsatt er det tale om enkle bevegelser. Etter en kort stund stopper hun opp og vinker sakte til publikum, før hun snur seg og relativt raskt igjen forsvinner bak sitt skjulested, tilsynelatende ned i fossen. Deretter toner sangen og musikken ut. Det hele tar ca 2 minutter."
Høyesterett vurderte deretter denne forestillingen opp mot lov om opphavsrett § 1, som åndsverk særskilt vern under loven. Bestemmelsen inneholder en oppramsing av ulike typer verk som faller inn under loven:
"§ 1. Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket.
Med åndsverk forståes i denne lov litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform, så som
1) skrifter av alle slag,
2) muntlige foredrag,
3) sceneverk, så vel dramatiske og musikkdramatiske som koreografiske verk og pantomimer, samt hørespill,
4) musikkverk, med eller uten tekst,
5) filmverk,
6) fotografiske verk,
7) malerier, tegninger, grafikk og lignende billedkunst,
8) skulptur av alle slag,
9) bygningskunst, så vel tegninger og modeller som selve byggverket,
10) billedvev og gjenstander av kunsthåndverk og kunstindustri, så vel forbildet som selve verket,
11) kart, samt tegninger og grafiske og plastiske avbildninger av vitenskapelig eller teknisk art,
12) datamaskinprogrammer,
13) oversettelser og bearbeidelser av verk som er nevnt foran.
For fotografiske bilder som ikke er åndsverk gjelder § 43a."
Forestillingen i saken faller inn under alternativ 3 i åndsverkslovens § 1, og faller altså i kategorien "sceneverk". Til tross for denne kategoriseringen er det ikke gitt at forestillingen dermed utgjør et åndsverk og dermed kan nyte godt av opphavsrettten. Norsk rett stiller også et krav til at åndsverket skal ha verkshøyde. Dette er et krav som bare delvis kan utledes av første setning i åndsverklovens § 1, som forutsetter at det er snakk om "vitenskapelige eller kunstneriske verk". I dette er det altså innfortolket et krav til kvalitet, verket skal ha karakter av å være resultatet av en skapende prosess, herav betegnelsen åndsverk. Begrunnelsen for dette kravet ligger i behovet for ikke å verne alt som produseres, men å ha et visst frihold til allmen bruk. Åndsretten gir opphavsmannen et sterkt vern, som er monopolistisk i den forstand at alle andre må ha opphavsmannens samtykke for å utnytte verket kommersielt eller i det offentlige rom.
Høyesterett viser til den juridiske teori om kravet til verkshøyde, der det heter at verkshøyde forutsetter at ikke andre med stor sannsynlighet ville ha skapt et identisk verk, og at opphavsmannen har stått overfor flere reelle valgalternativer ved utformingen av verket. Førstvoterende konkluderer deretter med at disse to punktene ikke er avgjørende, men at "[D]et avgjørende er om det ved en individuell skapende innsats er frembrakt noe som fremstår som originalt".
Til spørsmålet om det er verket som sådan som skal vurderes, eller om hvert enkelt element isolert sett må ha verkshøyde, svarer Høyesterett at må tas hensyn til begge deler. Dette må forstås slik at det avgjørende er en helhetsvurdering av verket som sådan. Dette støttes også av Høyesteretts oppsummering på dette punkt: "Selv om et verk bygger på kjente enkeltelementer, kan disse være sammenstilt på en slik måte at verket som helhet fremstår som originalt".
Dette er et prinsipp som harmonerer godt med lovens eksisterende ordning for opphavsrett til samleverk, men som Høyesterett altså anvender på kjente elementer som ikke nyter selvstendig vern. Lovens bestemmelse om samleverk og opphavsrett forutsetter at underelementene er underlagt opphavsrett tilhørende en annen opphavsmann enn han som foretar sammenstillingen:
"§ 4. Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.
Den som oversetter eller bearbeider et åndsverk eller overfører det til en annen litterær eller kunstnerisk form, har opphavsrett til verket i denne skikkelse, men kan ikke råde over det på en måte som gjør inngrep i opphavsretten til originalverket."
Dommen går deretter videre til et annet viktig spørsmål, som gjelder forestillingens innhold. Hulderforestillingen gjengir en skikkelse fra folketradisjonen, og det har vært diskutert i opphavsretten hva slags vern som skal tildeles den som trekker på slik inspirasjon. Et kjent eksempel på slike verk, er de klassiske Disney-tegnefilmene om Snehvit, Askepott, Tornerose osv. Her er det gjengitt kjente eventyr i ny drakt, men som altså nyter selvstendig vern i sin nåværende form. Dersom man ligger i det nedre sjiktet av verkshøydestigen, stiller man nok svakere der man har trukket på kjente elementer enn om man hadde diktet opp en egen historie. Ellers ville man risikert at folketradisjonen ville bli fortrengt av rettighetene til den som gjengir den samme tradisjonen i nye former.
Det er nok dette som danner utgangspunktet for Høyesteretts analyse av forestillingen: "Selv om det finnes flere oppfatninger om huldra, og huldrefiguren kan fremstilles på flere måter, går forestillingen ut på å billedgjøre huldra slik hun fremstår i folketradisjonen. Spørsmålet blir da om denne forestillingen inneholder en tilstrekkelig individuell og særpreget fremstilling av denne figuren. Etter mitt syn gjør den ikke det". Det fremheves deretter at forestillingen trekker på alle de kjente elementene man forventer å finne ved presentasjonen av en hulder, foruten halen. Dette lille avviket var imidlertid ikke nok til å endre på Høyesteretts konklusjon om manglende verkshøyde.
Resultatet er kanskje ikke så overraskende hvis man tar i betraktning at det her var snakk om en meget kort forestilling beregnet på besøkende turister. Konseptet synes på bakgrunn av beskrivelsen fra lagmannsretten å være bygget opp rundt den erketypiske forestilling av huldreskikkelsen. Dette er nok gjort nettopp for presist å gjenskape figuren fra folketradisjonen og plassere denne i en kontekst som passer til forventningene hos de besøkende. Selv mindre avvik her kunne kanskje ført til et annet resultat enn det vi finner i denne dommen. I vurderingen for Høyesterett spilte det også inn at det her ikke bare var snakk om et sceneverk, men at dette nærmest var en ren iscenesettelse. I slike tilfelle kreves det noe mer av verket for at skal innfri kravet til verkshøyde. Her uttaler Høyesterett at "[F]or at sceneinstruktør skal få opphavsrett til iscenesettelsen, må han ha endret verket eller tilført det noe vesentlig nytt".
Høyesterett konkluderer deretter med at forestillingen ikke hadde verkshøyde. I vurderingen legger Høyesterett avgjørende vekt på behovet for at vernet etter åndsverksloven ikke skal utkonkurrere den frie utnyttelsen av den felles kulturarv. Uttalelsen har prinsippiell verdi utover denne konkrete saken, og vil kunne påvirke senere saker der spørmsålet om verkshøyde står sentralt:
"Dersom et verk blir ansett som åndsverk etter åndsverksloven, innebærer det at opphavsmannen får "enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for almenheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk", se åndsverksloven § 2 første ledd. Denne enerett består i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av hans dødsår, se åndsverksloven § 40. Hvis en fremstilling av en figur som bygger på folketradisjonen, skal gis opphavsrettslig vern uten at den tilfører figuren noe vesentlig nytt, vil det innebære at man tillater at en del av folketradisjonen blir monopolisert for et langt tidsrom. Dette finner jeg uheldig".
Avgjørelsen er å finne i JusNytts materialsamling. Stikkord: verkshøyde, opphavsrett, sceneverk..2008.09.26 Amok
- Details
- Written by Advokat Halvor Manshaus
- Category: Injurie
Instans Oslo tingrett
Dato 26.09.2008
Referanse 08-000979PRI-OTIR/07
Parter Øystein Stray Spetalen vs Dagbladet mfl
Rettsområde Ærekrenkelse, medierett
Beskrivelse Aktsomhetsnormen, krav til det journalistiske håndverk
Avgjørelsen Amok
Kommentar
Dagbladet får i dommen kritikk for manglende faktisk grunnlag for påstander som ble fremsatt i et anonymisert oppslag om Spetalen som også lå til grunn for avisen forside. Avgjørelsen endrer ikke på den eksisterende rettstilstanden på området, men demonstrerer at journalister må utvise normal aktsomhet i tråd med de presseetiske kravene til journalistens håndverk.
.2008.12.08 Store Studio
- Details
- Written by Advokat Halvor Manshaus
- Category: Opphavsrett
Instans Oslo tingrett
Dato 08.12.2008
Referanse 08-108668TVI-OTIR/03
Parter Gørild Mauseth vs Norsk Rikskringkasting AS avd Oslo
Rettsområde Opphavsrett
Beskrivelse Spørsmål om sitat fra spillefilm og bruk av bilde
Avgjørelsen Store Studio
Kommentar
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter at NRK i programmet Store Studio viste et klipp fra spillefilmen Brent av frost. Klippet ble vist i forbindelse med at en scene fra filmen var blitt parodiert i den nye filmen Kill Buljo. Det aktuelle klippet viser en samleiescene som finner sted på en haug med fisk ombord i en liten robåt, og mot slutten av klippet vises den kvinnelige skuespilleren naken. Klippet ble etterpå lagt ut på nettsidene til NRK, der det lå tilgjengelig for publikum i omtrent 9 dager. Klippet var underlagt en avtale mellom skuespiller og produsent som var ment å regulere bruken i reklamesammenheng eller på noen måte som ville løsrive scenen fra helheten.
Det heter i dommen at det aktuelle klippet er en av norsk films mest berømte elskovsscener, og filmen ble sett av anslagsvis 40.000 mennesker da den gikk på kino i 1997.
Tingretten konkluderer med at klippet i seg selv utgjør et åndsverk, og at det derfor kreves hjemmel i sitatregelen (åndsverksloven § 22) for å fremvise klippet på TV. Samleiedelen av klippet mener tingretten det var grunnlag for å vise, mens retten legger til grunn at det er mer krenkende med "frontal nakenhet". Dette er delvis begrunnet i at referansescenen i Kill Buljo kun inneholdet samleie og ikke nakenhet, samt at den "frontale nakenhet" oppleves som særskilt støtende for skuespillerinnen.Tingretten kommenterer ikke dette i forhold til den mannlige skuespiller som også vises naken, men da bakfra og med bar rompe.
Tingretten legger til grunn at sitatet slik det forelå gikk lenger enn formålet med fremvisning tilsa, slik at man ikke har oppfyllt lovens krav til god sitatskikk. De samme argumenter brukes langt på vei for å begrunne hvorfor klippet heller ikke går fri etter en henvisning til ytringsfriheten.
I erstatningsutmålingen fikk skuespilleren tilkjent erstatning og oppreisning. Det siste på noe uklart grunnlag, ved at NRK delvis hadde erkjent ansvar forut for at grunnvilkårene for oppreisning forelå. Samtidig er det etter undertegnedes oppfatning på det rene at arbeidsgiver ikke hefter for et slikt oppreisningsansvar. Dette er et spørsmål som eventuelt vil bli avklart dersom saken ankes videre til lagmannsretten.
.