Høyesterett avsa høsten 2010 dom i den første saken her til lands om kildevernet rekkevidde på Internett. Saken gjaldt politiets begjæring om utlevering av IP-adresse på bakgrunn av en persons egenpubliserte informasjon om et straffbart forhold med ham selv som gjerningsmann. Gjennom denne dommen kommer kildevernets prinsippielle begrunnelse klart til uttrykk.

.

Kildevernet er en viktig forutsetning for at pressen skal kunne ha uavhengighet og ivareta sin rolle som kritisk formidler av informasjon, og er blitt regulert både i lovverket og i presseetikken. "Vær varsom-plakaten" har nedfelt flere punkter som beskriver kildevernets innhold fra den presseetiske siden:

 

3.4. Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon.

3.5. Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.

3.6. Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale som hovedregel ikke utleveres til utenforstående.

 

Behovet for denne type normer ligger i at kilden skal ha tillit til at både ham selv og den informasjon som formidles skal være underlagt rammer som sikrer hvordan opplysningene og kilden selv skal behandles. Prinsippet om kildevern er i lovverket inntatt som regler om bevisfritak (straffeprosessloven § 125 og tvisteloven §22-11), men er ikke fullt ut symmetrisk med de presseetiske regler.

Den norske Høyesterett måtte i Runestein-saken av 16.11.2010 publisert i  Rt. 2010 s. 1381 ta stilling til om kildevernet også skulle få anvendelse på uttalelser i et debattforum på nettsidene til en avis. Bakgrunnen for saken var en artikkel publisert på nettsiden DinSide.no med overskriften "Kan du finne dette?" (http://www.dinside.no/utskrift/825465/kan-du-finne-dette). Artikkelen omtalte engelskmannen Terry Herberts funn av "Staffordshire-skatten", over 1.500 gjenstander i sølv og gull som Herbert fant ved bruk av en metalldetektor. Artikkelen skiftet deretter over til å forklare hvor det er lov å søke etter gjenstander med metalldetektor, for deretter å redegjøre for kulturminnelovens krav om innlevering av gjenstander som er funnet og som er eldre enn fra 1537.

Under artikkelen var det inntatt et felt under tittelen "Diskuter denne artikkelen", der leserne kunne skrive egne innlegg direkte inn på nettsiden. Det ble skrevet en del innlegg, og en av leserne skrev fire innlegg under pseudonymet "Finneren". Finneren skriver særlig om lovens krav til innlevering av eldre gjenstander, og omtaler en runestein som han skal ha funnet:

 

"Jeg har selv en runestein stående hjemme i garasjen, det kunne ikke falle meg inn å levere den inn i bytte mot knapper og glansbilder. For det første fant vi den da vi gravde ut tomta vår, omtrent midt under der kjøkkenet er nå, for det andre venter jeg på en "passende" anledning til å selge den for dens rette verdi til noen som vet å verdsette slikt. Jeg har prøvd å tyde tegnene selv, via runebøker, men de gir ikke noen mening for meg. Det er ca 30 tegn på steinen, noen veldig utydelige, og steinen i seg selv er avrundet i kantene, ca 20 cm tykk og 48x30 cm sett fra den siden tegnene er på. Det eneste jeg har klar å tyde er ordet "HILD", hva nå det måtte bety ??? Hvis noen "kjøpere" leser dette kan jeg laste opp en bilde av steinen ett eller annet sted og legge linken her. Steinen ble funnet i Ringsaker."

 

Gjennom de etterfølgende innleggene blir det klart at Finneren deretter skal ha lagt Runesteinen ut for salg på E-bay, og deretter solgt steinen til en norsk samler for 20.000 kroner. I følge innleggene fra Finneren skal canadarxcenter ha oversatt en del av runene og gjort rede for steinens historie:

 

"Hun var ikke snauere enn at hun leste på den som om det skulle være dagens avis. Det er bare de to tre første linjene som er tydelige nok til å leses men det sto i alle fall noe i retning av "enke Hild og 2 barn. Slått i hjel av brødrene Haluar og Steiner." Etter dette er bare ordet panikk (geiski) lesbart. Ordet "spjallvirki" forekom lenger ned på steinen men det kom ikke damen på hva betydde i farten. Til slutt var navnet "Eistein" lesbart helt nederst. På baksiden var det risset inn flere kors som jeg ikke hadde lagt merke til før hun pekte dem ut for meg.

 

Hun anslo steinen er fra ca 1150 og at den nok hadde vært enten satt opp i forbindelse med de omtalte drapene eller gravd ned sammen med likene.

 

Uten at jeg ba om noe av denne informasjonen så fortalte damen videre at steinen ville inngå i ei privat samling i Norge."

 

Hedmark politidistrikt besluttet deretter å pålegge Aller Internett å utlevere IP-adressen og brukeropplysningene bak innleggene til "Finneren". Aller Internett nektet å utlevere opplysningene under henvisning til kildevernet og straffeprosessloven § 125. Politiet fremmet deretter begjæring til tingretten om pålegg om utlevering, og denne ble tatt til følge. Saken ble anket til lagmannsretten som fant å opprettholde pålegget om utlevering.

Saken hadde klare prinsipielle sider mot kildevernet, og Norsk Redaktørforening ønsket å tre inn som partshjelper til støtte for utgiveren. Straffeprosessloven har ingen direkte regulering av slik intervensjon, men dette ble tillatt etter analogisk anvendelse av tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav b. Dette er første gang man har tillatt rollen som partshjelper i en sak etter straffeprosessloven.

Straffeprosessloven § 125 første ledd følger opp kildevernet med regler om bevisfritak:

 

"Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller kilde for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er kilde for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet…"

 

Bestemmelsens tredje ledd legger likevel opp til en helhetsvurdering der kildevernet settes opp mot vektige samfunnsinteresser og om den aktuelle opplysningen er av vesentlig betydning for sakens oppklaring:

 

"Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet. Dersom forfatteren eller kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd pålegges å oppgi navnet."

 

Det følger av §125 femte ledd at den ikke bare omfatter tradisjonelle medier, men også annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting:

 

"Bestemmelsene i paragrafen her gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og for medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting."

 

Et tradisjonelt leserinnlegg i en papiravis vil være omfattet av kildevernet, ettersom det normal vil ha vært gjenstand for en redaksjonell forhåndskontroll. Spørsmålet var her om det var i tråd med lovens ordlyd å anvende reglene om kildevern på et tilfelle der en anonym person hadde skrevet et innlegg direkte inn på nettsiden, og slik at det ikke var utøvd noen forutgående redaksjonell kontroll.

Fra nettavisen ble det forklart at det forelå en form for samtidsredigering ved at et ethvert nytt innlegg utløste et varsel som gikk til redaksjonen, slik at innlegget kunne bli vurdert. Det ble også forklart at uønskede innlegg ble fjernet, samt at innlegg også kunne være gjenstand for redigering fra redaksjonens side. I tillegg ble det påpekt at journalistene selv kunne delta i debatten, og at nye opplysninger som fremkom i debatten kunne medføre at den opprinnelige artikkelen som lå til grunn for en debatt ble redigert og oppdatert. Her ble det altså i stor grad vist til en form for interaktiv debatt underlagt en annen form for redaksjonell kontroll enn det lovgiver så for seg ved utformingen av §125.

Påtalemyndigheten påberopte også at innlegget fra "Finneren" i realiteten var en salgsannonse som ikke kunne nyte noe kildevern. Det ble særlig vist til at "Finneren" hadde oppfordret interesserte lesere til å ta kontakt med tanke på å kjøpe runesteinen. Høyesterett konkluderte imidlertid med at innlegget i det alt vesentlige gikk på kritikken av kulturminneloven og at finnerlønnen var for lav. Innlegget kunne således ikke anses som en ren salgsannonse i rettslig forstand.

I vurderingen av §125 tredje ledd, la Høyesterett til grunn at "Finnerens" identitet var en opplysning av vesentlig betydning for sakens oppklaring. Dermed gjensto bare vilkåret om at vektige samfunnsinteresser taler for at kildevernet skal settes til side.

En utfordring når det gjelder saker om kildevern, er at man som regel står midt i en sak der opplysningene som kreves utlevert er av stor betydning der og da. Da er det lett å miste av syne de mer prinsipielle sidene ved kildevernet. I denne saken hadde lagmannsretten lagt vekt på at man så "ingen samfunnsnytte i at pressen tillater at borgerne bekjentgjør sine miljølovbrudd på Internett og samtidig tilkjennegir et økonomisk motiv ved ønske om salg." Det er lett å være enig med lagmannsretten på generelt grunnlag. Det er et stort tap når kulturminner av denne runesteinens kaliber omsettes i et ulovlig privat marked, men i vurderingen av om kildevernet skal få anvendelse er ikke dette avgjørende. Høyesterett uttaler da også følgende om utgangspunktet for vurderingen: "Den sentrale samfunnsinteressen kildevernet tar sikte på å beskytte, er medias nyhetsformidling og frie formidling av synspunkter. Dette må derfor danne utgangspunktet for vurderingen etter unntaksregelen i tredje ledd."

Høyesterett drøfter deretter alvorligheten av den omtalte og ulovlige handlingen, og leverer i premiss 62 en presis oppsummering av det helt vesentlige når det gjelder spørsmål om anvendelse og rekkevidden av kildevernet:

 

"Ved vurderingen av om det her skal gjøres unntak fra kildevernet, finner jeg det riktig å legge til grunn den mer langsiktige effekten av å skulle gjøre unntak - den såkalte «chilling effect», som ble fremholdt blant annet i Rt. 1992 s. 39 (på side 49) og Goodwinsaken ( EMD-1990-17488). I det lange løp er det en risiko for at en mer utstrakt bruk av vitneplikt vil kunne medføre at viktige kilder blir borte. Etter mitt syn tilsier derfor vesentlige samfunnsinteresser at media i størst mulig utstrekning bør kunne bevare anonymitet om sine kilder. Jeg er enig med den ankende part i at det må tillegges vekt at bruken av Internett har samfunnsnytte, ved at nye medieplattformer har bidratt til at andre grupper mennesker har kommet til orde enn de som er bidragsytere til papiravisenes tradisjonelle leserinnlegg."

 

Med andre ord, selv om et pålegg her kunne medføre at man fikk sporet opp runestenen igjen, ville et slikt inngrep medføre en skade på kildevernet som var mer alvorlig. Uten kildevernet vil man ikke en gang få vite om at slike handler finner sted, og på lang sikt vil det være sterkt uheldig. Her har Høyesterett altså inntatt et prinsipielt standpunkt som slår uheldig ut i den konkrete saken om å finne igjen runesteinen, men som på lang sikt opprettholder kildevernet.

 

Som en kuriositet kan det nevnes at "Finneren" senere skal ha stått frem i et intervju og hevdet at alle hans innlegg i saken bare var oppspinn, og utelukkende skrevet for å fremprovosere en reaksjon fra de øvrige leserne og skape en debatt (Intervjuet er å finne på denne nettadressen: http://www.journalisten.no/story/63333). Her viser "Finneren" til at detaljene om steinen ikke kom fra en kvinne som kjøpte steinen, men var påfunn fra hans side for å gjøre historien i innleggene mer troverdig. Han hevder i dette intervjuet at han ville ha levert inn en slik stein dersom han hadde funnet den. Hvorvidt "Finneren" skal tilrømmes noen troverdighet rundt disse utspillene får den enkelte selv vurdere. Avgjørelsen fra Høyesterett står like fullt igjen som en viktig dom om kildevernets rekkevidde og anvendelse på nettet.

 

For ordens skyld bemerkes at undertegnede har vært involvert i saksforberedelsen for partshjelperen Norsk Redaktørforening, og at mitt syn på saken kan være farget deretter.