I forbindelse med undersøkelser til en nyhetssak om falske legeerklæringer, hadde en journalist foretatt flere samtaler og møter under falsk navn med de to siktede i den etterfølgende korrupsjonssaken. For å vinne tilliten til de to personene oppga journalisten referanser til kriminelle som tidligere hadde mottatt hjelp fra de to siktede. Det ble gjort skjulte lydopptak av disse samtalene, som ble brukt som grunnlag i de etterfølgende reportasjer om forholdet. I disse reportasjene ble alle henvisninger til de referanser som var blitt benyttet anonymisert av presseetiske grunner.

Denne metoden for skjult journalistikk kalles Walraffing, etter en tysk journalist ved navn Gunther Walraff som hadde drevet undercover undersøkende journalistikk. Denne formen for undersøkelser forutsetter at det gjelder temaer av stor samfunnsmessig betydning, og at det ellers ikke ville være mulig å få tilgang til de aktuelle opplysninger som forsøkes avdekket.

Påtalemyndigheten hadde fått utlevert de opptak som omfattet situasjonene som var blitt omtalt i reportasjene i avisen. I det materialet som ble utlevert, var det gjort to endringer i opptakene. En telefonsamtale som fant sted med journalisten til stede var blitt fjernet, samt at referanser til andre personer enn de som reportasjen omhandlet var blitt redigert bort.

Saken for lagmannsretten gikk derfor på spørsmålet om utlevering av de uredigerte opptak, samt utlevering av opptak som ikke var benyttet direkte opp mot reportasjen som sådan. Lagmannsretten la til grunn at begge kategorier av opptak ville kunne inneholde bevis av betydning for straffesaken mot de to tiltalte, slik at selve grunnvilkåret i straffeprosessloven § 205 var oppfylt. Videre var det ingen tvil om at de aktuelle opptakene var tilstrekkelig spesifisert og individualisert i begjæringen, ved at de var knyttet opp mot en konkret undersøkelse i forbindelse med en reportasje, og at omhandlet navngitte personer. I denne saken var det ikke påtalemyndigheten som begjærte utlevert de resterende opptakene, det var forsvarereren til de to siktede i straffesaken.

Tilsynelatende var det heller ikke noe problem i forhold til det siste vilkåret, som slår fast at den som et pålegg om utlevering er rettet mot, også må ha vitneplikt i saken. Vitneplikten var i dette tilfelle kun begrenset av straffeprosesslovens § 125, som etter sin ordlyd kun unntar fra vitneplikt der det er spørsmål om identiteten til pressens kilder. Bestemmelsen ble endret i 1999, men er fortsatt begrenset til kun å gjelde kildevernet i snever forstand, altså identiteten til kilden.

Lagmannsretten slår imidlertid fast at straffeprosessloven § 125 og kildevernet må tolkes i lys av artikkel 10 i den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon, altså at kildevernet må anvendes i samsvar med kravene til ytringsfrihet i en demokratisk stat. Problemstillingen ble dermed om det er grunnlag for å forstå kildevernet slik det følger av loven til å omfatte opplysninger utover bare kildens identitet, og deretter å vurdere om det ville fremstå som uforholdsmessig i forhold til betydningen av opplysningene i den underliggende straffesaken å kreve opptakene utlevert. 

Lagmannsretten legger vekt på at selve arbeidsformen walraffing med stor sannnsynlighet vil medføre at pressen vil kunne få tilgang til et stort antall opplysninger som ikke benyttes i selve den etterfølgende reportasjen. Videre understreker retten at pressens tilgang til opplysninger i sin alminnelighet krever og forutsetter at pressens kontakter kan feste lit til pressens fortrolighet og konfidensialitet når det gjelder opplysninger som ikke publiseres. Dersom dette ikke var tilfelle ville pressens arbeide blitt sterkt vanskeliggjort.

Deretter følger en konkret vurdering av de ulike momentene i saken, der lagmannsretten legger til grunn selv om et pålegg ville være tilstrekkelig spesifisert, ville det alikevel favne temmelig vidt. Usikkerheten knyttet til opptakenes relevans for den underliggende straffesak fremheves også som et viktig moment i forholdsmessighetsvurderingen. I begjæringen fra forsvareren til de to siktede var det etter rettens mening ikke i tilstrekkelig grad presisert nøyaktig hva man mente å ville finne i opptakene som kunne ha betydning i straffesaken. Rettens betraktninger her er langt på vei parallelle med det vi kjenner fra kravene til alminnelige provokasjoner i sivilprosessen. Domstolene er generelt sett forsiktige med å pålegge en utleveringsplikt der det ikke i tilstrekkelig grad er påvist relevans mot den aktuelle sak. Dette kan forklares med at man ikke ønsker å sanksjonere fisketurer etter bevis, særlig sett hen til den byrde en utleveringsplikt kan utgjøre.

Konklusjonen i denne saken ble at begjæringen om utlevering ikke ble tatt til følge.

Dagens Næringsliv ble representert ved advokat Vidar Strømme i Advokatfirmaet Schjødt DA.