Samtidig er denne saken et godt eksempel på den defensive holdning som ofte utvises fra rettighetshaverne blir konfrontert med ny teknologi. Betamax-saken var saken mellom filmbransjen som rettighetshavere og videospillere. I ettertid er det lett å konstatere at videospilleren åpnet for et helt nytt marked for filmbransjen. Ved årtusenskiftet hentet filmselskapene, de største rettighetshaverne på dette området, inn større inntekter fra salg til videomarkedet enn ved kinovisninger og øvrig distribusjon til sammen.
Retten konkluderte med at selv det å ta opp fullstendige filmverk fra tv til video ikke utgjorde et ulovlig inngrep, ettersom dette falt inn under den amerikanske fair use-doktrinen..
Saken er også interessant fra et rettshistorisk perspektiv, ved at arkivmateriale fra saken (spesielt fra dommer Marshall som var på panelet i denne saken) nylig er blitt tatt frem og offentligjort. Det kommer der frem at saken medførte sterkt tvil hos dommerne i USAs føderale høyesterett. Til å begynne med var det tilsynelatende et flertall for å opprettholde dommen fra underinstansen, der filmbransjen hadde fått medhold. Dommer Blackmun skrev et flertallsvotum som tok for seg dette standpunktet, mens dommer Stevens forfattet det man trodde var et mindretallvotum. Sistnevnte hadde plukket opp at enkelte dommere i panelet var usikre, og skrev sin dissens slik at den med noen mindre endringer kunne gjøre om til flertallets begrunnelse. Underveis gjorde Stevens noen justeringer på sin fremstilling, som fanget opp dommere fra flertallet. Dermed endte det som lå an til 6-3 i filmbransjens favør opp som et 5-4 votum for videospilleren.
Stevens la særlig vekt på at videospilleren ikke ville utgjøre et urettmessig eller uønsket skift i balansen mellom rettighetshavere og publikum:
"We recognize there are substantial differences between the patent and copyright laws. But in both areas, the contributory infringement doctrine is grounded on the recognition that adequate protection of a monopoly may require the courts to look beyond actual duplication of a device or publication to the products or activities that make such duplication possible. The staple article of commerce doctrine must strike a balance between a copyright holder's legitimate demand for effective -- not merely symbolic -- protection of the statutory monopoly, and the rights of others freely to engage in substantially unrelated areas of commerce. Accordingly, the sale of copying equipment, like the sale of other articles of commerce, does not constitute contributory infringement if the product is widely used for legitimate, unobjectionable purposes. Indeed, it need merely be capable of substantial noninfringing uses.
The question is thus whether the Betamax is capable of commercially significant noninfringing uses. In order to resolve that question, we need not explore all the different potential uses of the machine and determine whether or not they would constitute infringement. Rather, we need only consider whether, on the basis of the facts as found by the District Court, a significant number of them would be noninfringing. Moreover, in order to resolve this case, we need not give precise content to the question of how much use is commercially significant. For one potential use of the Betamax plainly satisfies this standard, however it is understood: private, noncommercial time-shifting in the home. It does so both (A) because respondents have no right to prevent other copyright holders from authorizing it for their programs, and (B) because the District Court's factual findings reveal that even the unauthorized home time-shifting of respondents' programs is legitimate fair use."