Fagartikler fra fagfolk

Artikkelen er fra 1996, og er tidligere publisert i Nordisk årbok for Rettsinformatikk 1997. Artikkelen bygger på en særavhandling med samme tittel, skrevet ved Universitetet i Bergen med støtte fra Det juridiske fakultet. Avhandlingen er publisert i Complex 7/97 og finnes tilgjengelig i fulltekst. Forfatteren, Tomas Myrbostad er senioradvokat i Advokatfirmaet Schjødt AS

1. INNLEDNING
Denne artikkelen tar for seg det kontraktsrettslige erstatningsansvaret for villedende informasjon ved elektronisk informasjonsformidling, det jeg har valgt å kalle det elektroniske informasjonsforsvaret . Jeg vil i det følgende forsøke å få en kort oversikt over hovedproblemstillingene etter gjeldende rett, med hovedvekt på ansvarsgrunnlaget.

Elektronisk informasjonsformidling kjennetegnes ved at informasjonen er lagret i elektronisk form, behandles ved hjelp av EDB og overføres online (direkte) over åpne nett. Som hovedregel vil elektroniske tjenester også være interaktive. Det innebærer at mottaker selv, ved hjelp av søkesystemer eller menyvalg (index), finner frem til og laster ned informasjonen.

Det vi skal se på i det følgende er situasjonen når mottaker betaler vederlag for bruken av elektroniske informasjonstjenester. Utgangspunktet er således at det foreligger et kontraktsforhold mellom mottakeren av informasjon og den som produserer tjenestens innhold (innholdsleverandøren). I noen tilfeller vil tjenesten formidles via en såkalt distributør, som tilbyr tjenesten på markedet og er ansvarlig for den tekniske tilretteleggingen. Hvilke konsekvenser dette får for ansvarsspørsmålet kommer jeg tilbake til nedenfor i pkt. 3.

Med utgangspunkt i det behov tjenestene er ment å dekke hos mottakeren kan det være hensiktsmessig å sondere mellom tre hovedtyper elektroniske informasjonstjenester:

Arkivtjenester eller databasetjenester betegner tjenester som inneholder store informasjonsmengder, f. eks faktainformasjon på spesielle fag- eller interesseområder. Gjennom ulike søkesystemer gis mottaker mulighet til raskt å finne frem til den informasjon han ønsker.

Aktualitetstjenester vil tilby informasjon på områder hvor den faktiske situasjon endres raskt, og tradisjonell informasjonsformidling ikke dekker mottakers behov for oppdaterte opplysninger, f. eks. nyhetsinformasjon, børs- og valutaopplysninger o.l.

Automatiserte rådgivningstjenester tilbyr råd og vurderinger. I stedet for at mottaker har personlig kontakt med en rådgiver kan han ved hjelp av menyer og standardiserte spørsmål finne frem til det svaret han ønsker, typisk i form av et manuskript forfattet av en person med kompetanse på området.

At tjenestens innhold blir villedende kan ha en rekke årsaker, som her bare skal nevnes stikkordsmessig :

· Feil i det innsamlede informasjonsmateriale/feil hos informasjonskilden
· Feil ved oversettelse av informasjonen
· Feil ved produksjonen av tjenesten, f.eks. ved indeksering eller overføring fra trykt til elektronisk form.
· Mangelfull oppdatering av informasjon
· Mangler ved innholdets ”negative side”/utelatte opplysninger
· Uriktige eller unnlatte opplysninger om tjenesten og dens innhold.

2. ANSVARSGRUNNLAGET
Jeg skal i det følgende se på hvilke ansvarsgrunnlag som kan være aktuelle ved villedning. Det bør innledningsvis nevnes at det finne svært få autoritative rettskilder på dette området, og forsvinnende liten rettspraksis. Hva som er ”gjeldende rett” kan derfor ikke fastslås med stor grad av sikkerhet.

2.1 Forholdet til adekvansreglene
Elektroniske informasjonstjenester er typiske masseytelser, informasjonen tilbys et stort antall brukere, og tjenestene behandler store mengder informasjon. Det er store muligheter for at feil kan oppstå, og at en enkelt feil opplysning kan medføre villedning av mange brukere. Ansvarspotensialet for slike tjenester er derfor i utgangspunktet betydelig.

Erstatningsansvaret dekker som hovedregel bare de tap som er tilstrekkelig påregnelige og nære (adekvate) følger av feilen. På denne måten begrenses ansvarets omfang. I forhold til det elektroniske informasjonsansvaretvil slike begrensninger ikke alltid være tilstrekkelige. Dette skyldes at selv om tapet begrenses i forhold til den enkelte skadelidte mottaker kan det samlede ansvaret for alle de som gar lidt tap på grunn av feilen overstige det som er rimelig at tjenesteleverandøren skal dekke. Hensynet til skadepotensialet ved slike tjenester bør derfor komme inn som en begrensende faktor i forhold til ansvarsgrunnlaget.

2.2 Produktansvaret
Rammer produktansvaret feil ved elektroniske informasjonstjenester? Loven stiller opp et objektivt ansvar for person- og tingsskader som voldes av produkt fremstilt eller satt i omsetning som ledd i yrke, erverv eller dermed likestilt virksomhet, jf § 1-1. Det springende punkt er her om informasjonen kan antas å være et ”produkt” i lovens forstand. Ifølge forarbeider og teori er loven kun ment å omfatte fysiske gjenstander . Ved gjennomføringen av EØS-avtalen ble også elektrisitet tatt inn i loven, jf § 1-2 (1) 2. pkt.

Unntaket må sees i sammenheng med den tilsvarende regel i EU’s produktansvarsdirektiv. Denne regelen ble i sin tid begrunnet i tilpassingen til de ulike EU-lands lovgivning og praksis på dette området. Det er antatt i europeisk teori at dette unntaket ikke kan begrunne en uvitende tolkning av produkt-definisjonen til å gjelde andre immaterielle ytelser, som f.eks. informasjon .

Informasjonen formidlet over nett vil derfor som utgangspunkt ikke falle inn under loven.

Det har blant annet i tysk teori vært reist spørsmål om ikke lagringsmediet, altså selve databasen, er et produkt som er satt i omsetning, slik at disse tjenestene likevel rammes. Lovens ordlyd er trolig ikke til hinder for dette, men det er likevel et problematisk standpunkt. For det første er det innholdet i databasen som er den sentrale interessen for mottakeren av informasjonen, tilgangen til det fysiske mediet er bare en nødvendig forutsetning for dette. Videre vil en slik tolkning av produkt-definisjonen skape et betydelig avgrensningsproblem; hvilke feil kan føres tilbake til feil ved selve mediet, dvs. databasen, og hvilke feil er ”opprinnelige feil” som ofte hefter ved innholdet som sådant? For det tredje er produktansvaret et omfattende ansvar som vil omfatte villedning, ikke bare overfor kontraktspart, men også overfor tredjemenn som får hånd om informasjonen. Det vil innebære at tjenesteleverandørens potensielle ansvare for feil blir svært omfattende. Dette er etter min mening tungtveiende argumenter mot å tolke produktansvaret utvidende til å gjelde elektroniske informasjonstjenester.

Det kan også nevnes at et direktiv om ”produktansvar” for tjenesteytelser ble avvist av daværende EF’s Økonomi- og sosialkomité, blant annet med den begrunnelse at konsekvensene av et slikt ansvar for tjenesteytere var uoversiktlige, og at dette kunne virke negativt inn på tilbudet av ulike tjenester .

Rettstillingen på dette punkt er uavklart, men etter mitt syn bør man være forsiktig med å gi produktansvarsloven anvendelse. Flere europeiske teoretikere holder imidlertid døren på gløtt for et produktansvar .

2.3 Tilsikringsansvaret
Et annet mulig objektivt ansvar er det ulovfestede tilsikrings- eller garantiansvaret. Et slikt ansvar forutsetter at tjenesteleverandøren har gitt uttrykkelige garantier for at innholdet i tjenesten er korrekt, eller har andre særlige kvaliteter. Konsekvensene av et objektivt ansvar taler for å tolke slike utsagn snevert. Det er imidlertid lite trolig at en tjenesteleverandør vil gi garantier for innholdet. Det praktiske er nok heller at tjenesteleverandøren fraskriver seg ansvaret, jf. nedenfor i pkt. 4.

2.4 Kontrollansvaret
Kan mottaker påberope seg kjøpslovens kontrollansvar som grunnlag for et erstatningskrav mot tjenesteleverandøren? Løsningen kan ikke utledes direkte av loven, forarbeidene eller rettspraksis . Elektronisk informasjonsformidling har flere ytre likhetstrekk med kjøp; det skjer en punktvis levering av en ytelse mot et vederlag. Kjøpslovens system og rettighetsstruktur taler imidlertid mot at den skal gis anvendelse. Ved formidling av informasjon skjer det ingen overføring av noen rettslig posisjon, eller eiendomsretten til en gjenstand. Informasjonen repliseres, den forblir med andre ord i retten til en gjenstand. Informasjonen repliseres; den forblir med andre ord i tjenesteleverandørens besittelse. Denne prinsipielle forskjell på informasjonsformidling og alminnelig kjøp gjør kjøpslovens løsninger lite egnet på dette kontraktsområdet.

Hvorvidt kjøpsloven får anvendelse er imidlertid ikke av avgjørende betydning for informasjonsansvaret. Det lovfestede kontrollansvaret er begrenset til såkalt direkte tap, jf. kjøpsloven § 67. Det tap som mottaker vil kreve erstattet ved villedning vil alltid være avledet, indirekte tap som ikke omfattes av kontrollansvaret. Tilsvarende begrensinger må antas å gjelde for et eventuelt ulovfestet kontrollansvar eller det ulovfestede ansvaret for genusytelser (objektivt ansvar med unntak for force majeure).

2.5 Personregisteransvaret
Tilslutt vil jeg for oversiktens skyld nevne ansvarsreglene i personregisterloven § 40. Her oppstilles det et objektivt ansvar for uriktig eller åpenbart misvisende informasjon for personregistre. Regelen gjelder bare tap som påføres den som opplysningen gjelder, ikke den som mottar informasjonen. Den vil derfor ikke kunne gi hjemmel om for informasjonsansvar i denne fremstillingens betydning.

2.6 Culpaansvaret
Som vi har sett finnes det ingen lovhjemmel for verken et ”rent” objektivt informasjonsansvar eller kontrollansvar. Mottaker vil derfor være henvist til å kreve erstatning etter det ulovfestede culpaansvaret. Distributøren vil ha en svært begrenset innflytelse på tjenestens innhold, og han vil bare i unntakstilfeller svaret etter et culpaansvar. Jeg ser derfor kun på tjenesteleverandørens ansvar.

2.6.1 Forholdet til culpaansvaret utenfor kontraktsforhold
Culparegelen gjelder generelt både i og utenfor kontraktsforhold. Culpaansvaret i kontraktsforhold vil imidlertid gjennomgående være strengere . Videre gjelder de særlige regler om ansvar for kontraktshjelpere og ”omvendt” bevisbyrde” for ansvarsgrunnlaget bare i forhold til det kontraktsrettslige culpaansvaret. For elektroniske informasjonstjenester må det antas å gjelde en regel om omvendt bevisbyrde . Tjenesteleverandøren må mao godtgjøre at feilen ikke skyldes uaktsomhet på hans side. Informasjonsansvaret utenfor kontraktsforhold, tjenesteleverandørens ansvar for tredjemannas tap, må etter gjeldende rett antas å være begrensede . For mottaker vil det derfor være av avgjørende betydning om han kan kreve tjenesteleverandøren etter kontraktsrettslige ansvarsregler.

2.6.2 Ytelsens automatiske karakter – konsekvenser for culpavurderingen
Grovt sagt forutsetter culpaansvaret et uaktsom valg mellom handlingsalternativer. Således kan tjenesteleverandøren f eks bli ansvarlig for uaktsomhet i valget av informasjonskilde eller ved manglende oppdatering av innholdet. Typisk for elektroniske informasjonstjenester er at de behandler informasjon i store mengder og stor hastighet. Dette innebærer en utstrakt bruk at automatisering og EDB, noe som reiser særlige problemer i forhold til den ”tradisjonelle” praktisering av culparegelen. Listen over mulige svikt i EDB-systemer er lang og uensartet. Det typiske ved slike feil er imidlertid at de vanskelig lar seg spore direkte tilbake til en konkret uaktsom handling. Dette skyldes dels at det er teknisk komplisert å avdekke den faktiske årsakssammenhengen, dels at EDB-systemets kvaliteter påvirkes av svært mange faktorer og et bredt spekter av aktører (leverandører av programvare og maskiner, EDB-konsulenter, brukere på ulike nivåer osv). I praksis vil dette medføre en objektivisering av culpaansvaret. Fokus i ansvarsvurderingen flyttes fra den konkrete uaktsomme handling til en mer generell forsvarlighetsvurdering; har tjenesteleverandøren sørget for at de foranstaltninger og sikkerhetsrutiner som foreligger er forsvarlige, sett i forhold til de forventinger som med rimelighet kan stilles til kvaliteten av tjenestens innhold? . For at dette ansvaret ikke i praksis skal virke som et objektivt ansvar, må det være rom for ikke-ansvarsbetingede feil. Særlig gjelder dette tjenester som behandler store mengder informasjon, som mange arkivtjenester. Også i forhold til aktualitetstjenester vil det trolig måtte godtas at kravene til hurtighet i oppdateringen vil måtte gå på bekostning av kvalitetskontroll av den enkelte opplysning.

Dette skaper imidlertid et praktisk problem; hvem skal i så fall ”ta støyten” for de uriktige opplysninger som ligger innenfor det tolererte? For den enkelte mottaker er det avgjørende at den opplysning han har fått ikke er villedende, ikke om tjenestens innhold for øvrig er av god eller dårlig kvalitet.

2.6.3 Rettskildene for culpaansvaret
Utgangspunktet for culpaansvaret er kontrakten. De undersøkelser som er gjort viser at man kan utlede svært lite av betydning fra kontrakten mellom mottaker og tjenesteleverandør. I den grad ansvarsspørsmålet er nevnt, er det i forbindelse med ansvarsfraskrivelser. Dersom kontrakten ikke løser spørsmålet må man falle tilbake på de ansvarsnormer som er utarbeidet gjennom retts- og kontraktspraksis på det aktuelle området. Slike bransjenormer vokser gjerne gradvis frem ved at praksis fester seg som sedvanerett eller ved kodifisering gjennom lovgivning eller standardkontrakter. For elektroniske informasjonstjenester, som er en forholdsvis ny bransje, finnes det ennå ikke slike kilder.

Det eneste området hvor man har en uttrykkelig regulering er teletorgtjenester hvor det finnes en egen standardkontrakt (Regler for Teletorg), som bl. a. omhandler kvalitetskrav. Automatiserte teletorgtjenester kan sidestilles med annen elektronisk informasjonsformidling. Reglene er imidlertid uklare når det gjelder krav til ”riktigheten” av tjenestens innhold. Det heter bl.a. at tjenesten skal være ”av god kvalitet” og at den ikke skal inneholde informasjons som er ”uriktig eller villedende”, jf. reglenes § 2-1, 1. og 5. ledd. Det er åpenbart at dette ikke er ment å innebære et objektivt erstatningsansvar for villedende informasjon. Bestemmelsen er imidlertid alt for generelt utformet til å kunne ha noen praktisk betydning som en kvalitets- eller ansvarsnorm. Jeg går derfor ikke nærmere inn på Regler for Teletorg.

Det kan reises spørsmål om standardkontrakter og bransjenormer på andre kontraktsområder kan ha betydning, da særlig rådgiveransvaret for advokater, konsulenter og andre profesjonelle ”informasjonsleverandører”. Slike bransjenormer/god skikk-normer er imidlertid svært spesialiserte og nært knyttet til den konkrete utøvelsen av virksomheten og utøvernes kvalifikasjoner. En tjenesteleverandørs kvalifikasjoner, oppgaver og ansvars-områder vil være vesentlig forskjellig fra f.eks. en teknisk konsulents, selv om han leverer informasjon på det samme fagområde. Et annet argument mot å anvende slike bransjenormer analogisk er at det her dreier seg om masseytelser; for elektroniske informasjonstjenester er det langt på vei et misforhold mellom de interesser som er knyttet til den enkelte kontrakt og tjenestens skadepotensiale. En feil i en database kan ramme et utall av brukere, og faren er stor for at skaden inntrer før man har mulighet til å rette opp feilen. Et strengt informasjonsansvar, slik det praktiseres for profesjonelle rådgivere, kan derfor ramme urimelig hardt dersom det rettes mot tjenesteleverandøren.

En annen sak er at profesjonelle rådgivere som leverer informasjon til en automatisert rådgivningstjeneste, må finne seg i å bli bedømt etter de samme kvalitetsnormer som gjelder for den alminnelige utøvelsen av profesjonen.

Regler for Teletorg oppstiller her særregler. Etter § 2-6,3 skal alle konsulent- og rådgivningstjenester, herunder de automatiserte ”være innenfor den til enhver tid gjeldende faglige standard på området”. Tjenesteleverandøren skal etter § 2-4 sørge for at informasjonen holder denne standarden, og må kunne bli holdt ansvarlig dersom dette ikke gjøres. Jeg vil imidlertid anta at disse reglene ikke går lenger enn det man kan utlede fra ulovfestet rett.

Det kontraktsområde som har mest til felles med elektronisk informasjonsformidling er kredittopplysningsvirksomhet. I norsk rett finnes, så vidt jeg vet, bare ett eksempel på informasjonsansvar for slike tjenester, en lagmannsrettsdom trykt i RG 1990 s. 718. Opplysningstjenesten hadde her innhentet informasjon direkte fra den personen som opplysningen angikk, uten å sjekk om dette stemte. De hadde med andre ord spurt skyldneren selv om han var betalingsdyktig, noe som etter rettens syn var klart ansvarsbetingende. Vedkommendes kreditor, som stolte på denne informasjonen, ble tilkjent full erstatning for at fordringen på 160.000 ikke ble innfridd. En enslig underrettsdom, som dessuten er såpass lite tvilsom med hensyn til ansvarsspørsmålet, har imidlertid svært begrenset vekt.

Culpaansvaret for tjenesteleverandøren må etter dette hovedsakelig utformes med utgangspunkt i interesseavveininger og reelle hensyn. Disse er dels særegne hensyn og momenter for denne typen av tjenester, dels generelle erstatningsrettslige hensyn. (I forhold til sistnevnte vil naturligvis rettspraksis og teori fra den alminnelige erstatningsretten kunne trekkes inn.) På dette grunnlaget kan det imidlertid kun trekkes opp løse rammer for culpa-normen. Jeg skal ta for meg noen av de sentrale momenter som bør vektlegges ved culpavurderingen.

2.6.4 Reelle hensyn og interesseavveininger
Mottakers interesse i å benytte en elektronisk informasjonstjeneste vil gjennomgående være å skaffe seg kunnskap, og i mange tilfeller vil informasjonen inngå som beslutningsgrunnlag ved en senere disposisjon. Mottakers interesse i at informasjonen er korrekt er derfor en vesentlig interesse i kontraktsforholdet. Et informasjonsansvar er det eneste effektive vern om denne interessen. Andre beføyelser, som prisavslag og heving, vil ikke omfatte det tapet som oppstår ved villedning.

Som nevnt vil skadepotensialet ved elektronisk formidling av informasjon være betydelig. I amerikansk rettspraksis er dette, som amerikanerne har kalt ”the floodgate argument”, brukt som begrunnelse for en restriktiv holdning til informasjonsansvaret, også i kontraktsforhold. Jeg vil anta at dette hensynet også må kunne tillegges vekt etter norsk rett. Dette gjelder særlig så lenge man, så vidt jeg vet, ikke har etablert ansvarsforsikringsordninger for denne typen tap.

Videre er det et gjennomgående trekk ved denne typen ytelser at vederlaget er forholdsvis beskjedent. Mottakers økonomiske interesser i kontrakten er med andre ord begrenset. Dette vil ha betydning for hvilken kvalitet som kan forventes av den tilbudte informasjonen, og i neste omgang hvilke feil som skal anses som ansvarsbetingende for tjenesteleverandøren.

I noen tilfeller vil mottakerens behov for erstatningsrettslig vern være særlig sterkt. Dette gjelder først og fremst i forhold til fysiske skader på personer, men også til en viss grad ved skader på gjenstander. Produktansvarsloven bygger på et slikt skille. Det kan derfor være grunn til å skjerpe culpanormen for tjenester som tilbyr informasjon som f.eks. helse og medisinske spørsmål. Det er mulig at disse hensynene vil kunne slå igjennom overfor hensynet til ansvarets omfang, noe det finnes eksempler på i utenlandsk rettspraksis:

I en sak fra Frankrike ble en bok om spiselige planter oversatt fra tysk til fransk. Dessverre var det ikke tatt hensyn til botaniske forskjeller mellom de to landene. En plante som var spiselig i den tyske utgaven var dødelig giftig i den franske, og forleggeren måtte betale erstatning til pårørende av den uheldige leser. I den såkalte desimaltall-saken fra Tyskland ble infusjonsoppløsning i en medisinsk håndbok ved en trykkfeil endret fra 2,5 til 25 %, noe pasienten ikke satte særlig pris på. Forleggeren gikk imidlertid fri fordi sykepleieren burde ha oppdaget feilen.

Man kan lett tenke seg tilsvarende situasjoner for elektroniske informasjonstjenester, f.eks. en feil i en opplysningstelefon om giftige blåskjell.

Forbrukerinteresser har i alminnelighet et sterkt erstatningsrettslig vern, noe som kan tale for en strengere culpanorm i forbrukerforhold. Her er det et poeng at det potensielle ansvaret for en tjenesteleverandør stort sett vil være langt mindre enn i profesjonelle forhold. Hensynet til skadepotensialet har derfor ikke samme tyngde i disse tilfellene.

Hvilken tillit mottaker har til informasjonen vil ha stor betydning for om tjenesteleverandøren er ansvarlig for tapet. På enkelte områder, som f.eks. profesjonell økonomisk virksomhet må det antas at aktørene har en vesentlig egenrisiko for tap ved egne handlinger, f.eks. aksjekjøp. Her vil trolig være mindre rom for informasjonsansvar. Motsatt vil ikke-kyndige forbrukermottakere ofte ha stor tiltro til opplysninger som gis av profesjonelle aktører, noe som kan skjerpe ansvaret.

At mottaker har tillit til opplysningene er en forutsetning for informasjonsansvaret, i motsatt fall vil det ikke foreligge årsakssammenheng mellom feilen og tapet. Graden av tillit kan imidlertid variere, noe som vil virke inn på culpaansvaret.

2.7 Oppsummering
Culparegelen er etter dagens rettstilstand det eneste aktuelle grunnlag for et informasjonsansvar, med det er pr. i dag vanskelig å trekke opp de nærmere grensene for dette ansvaret. Praktiseringen av culpaansvaret på elektroniske tjenester vil også by på problemer, f.eks. i forhold til ”EDB-feil”, og at det er trolig at dette vil medføre en objektivisering av ansvaret.

3. ANSVARSPLASSERINGEN I ”TREPARTSFORHOLD”
I mange tilfeller blir tjenesten distribuert av en annen enn tjenesteleverandøren. Situasjonen vil her være at mottaker kontraherer med en distributør, som ikke har noen innflytelse på innholdet av tjenesten, og som følgelig ikke heller kan være ansvarlig etter culparegelen. Kan mottaker likevel kreve tjenesteleverandøren direkte? Teletorgtjenester holdes her utenfor, som nevnt er tjenesteleverandøren i disse tilfellene ansvarlig overfor mottaker iht. forskrift.

Dersom distributøren anses som fullmektig for tjenesteleverandøren, vil tjeneste-leverandøren svare direkte. Dette må imidlertid bero på en avtale mellom distributør og tjenesteleverandør, og en slik avtale vil neppe være i noen av partenes interesse. Problemstillingen er derfor upraktisk.

Et annet mulig rettsgrunnlag for et slikt krav er ulovfestede regler om springende regress. Tankegangen er her at kjøperen overtar selgerens krav mot den ansvarlige i et bakenforliggende ledd. Problemet i forhold til informasjonsansvaret er at det krav som oppstår når mottaker blir villedet, ikke vil kunne gjøres gjeldende av distributøren. Distributøren kan i beste fall gjøre gjeldende et krav på tapt fortjeneste, dersom mangelen har medført omsetningssvikt. Dette grunnlaget vil derfor ikke føre frem som hjemmel for et informasjonsansvar.

Kan det i disse tilfellene statueres et kontraktsrettslig ansvar for tjenesteleverandøren på grunnlag av reelle hensyn?

I denne sammenhengen vil det være av underordnet betydning om spørsmålet stilles om hvorvidt det foreligger et kontraktsforhold eller om tjenesteleverandøren svarer etter kontraktsrettslige ansvarsregler. Poenget må være at dette spørsmålet ikke utelukkende kan avgjøres på grunnlag for formelle kriterier for når en avtale anses inngått.

Det virker lite rimelig at mottaker betaler for å få korrekt og aktuell informasjon, uten at tjenesteleverandøren bærer noen tilsvarende risiko for det tap som måtte oppstå som en følge av feil ved informasjonen. At formidlingen skjer gjennom et ekstra ledd betyr i praksis ingen fordel for mottakeren, han vil knapt merke forskjellen. Det er likevel tvilsomt om det kan oppstilles noen direkte ansvarsregel utelukkende på grunnlag av reelle hensyn. Mottaker vil da være henvist til å kreve erstatning etter de alminnelige erstatningsreglene, noe som bl.a. vil innebære at mottakeren har bevisbyrden for at feilen ligger hos tjenesteleverandøren.

4. DET ELEKTRONISKE INFORMASJONSANSVARET: ET HINDERLØP
De uoversiktlige part- og ansvarsforholdene er bare ett av de eneste praktiske og rettslige hindre på mottakers vei frem mot et erstatningskrav mot tjenesteleverandøren.

For det første må det antas at det er svært vanlig å fraskrive seg ansvaret for feil ved innholdet. Innenfor rammene av avtaleloven § 36 må det antas å være rom for betydelige ansvarsfraskrivelser, noe som kan begrunnes i tjenesteleverandørens beskyttelse mot det store ansvarspotensialet som slike tjenester innebærer. Og selv om omfattende ansvarsfraskrivelser vil kunne komme i faresonen for ugyldighet, blir dette et teoretisk spørsmål så lenge tjenesteleverandøren lykkes i å overbevise mottakeren om at han ikke har noe krav. I så måte kan et generelt ansvarsforbehold vise seg å ha en bedre avskrekkende effekt enn et begrenset forbehold.

For det andre vil det være vanskelig å føre bevis for et erstatningskrav av denne typen. Mottaker må bevise at det faktisk foreligger feil som er kontraktsstridig, og mangel om man vil, og at det er årsakssammenheng mellom feilen og det tapet man er påført. Man må med andre ord bevise at man ble villedet av informasjonen og at den uriktige informasjonen var motiverende for den handling som førte til tapet. Dette er forhold som det lett vil kunne reises tvil om i en rettssak, særlig når informasjonen bare foreligger som elektroniske signaler. Selv om det trolig er grunnlag for snudd bevisbyrde med hensyn til ansvarsgrunnlaget, det vil si at tjenesteleverandøren må bevise at feilen ikke beror på ham, vil beviskravet være et betydelig praktisk hinder for et erstatningskrav.

Et tredje forhold, som er vel så viktig, er at mange brukere av elektroniske tjenester ikke er klar over sine rettigheter. Jeg vil anta at det er en utbredt oppfatning at man ikke har noe krav på erstatning ved villedning. Dette er et problem i forbrukerforhold.

5. OPPSUMMERING
Rettsstillingen på dette området er preget av uklarheter og fravær av rettspraksis. For de profesjonelle aktørene på markedet er uklarheten og uforutsigbarheten med hensyn til ansvaret for feil uheldig. For brukerne av slike tjenester, og især forbrukerne, er det verre. Som vist vil det være svært vanskelig for mottaker å nå igjennom med et erstatningskrav for tap som skyldes villedning. Når vi i tillegg vet at forbrukerne bare unntaksvis forfølger erstatningskrav mot selgere og tjenesteytere i rettsapparatet, er det klart at forbrukernes rettslige stilling på dette området er bedrøvelig svak.