JusNytt advokat Vidar StrømmeTolkningen av det konkrete utsagn står helt sentralt i injuriesaker. Denne prosessen er en del av domstolens rettsanvendelse, og påvirker ikke bare spørsmålet om utsagenet isolert sett har ærekrenkende makt. Tolkningen får betydning også for kartleggingen av utsagnets karakter og art m.m., som er av betydning for rettsstridsvurderingen. Forfatterne er eksperter på rettstilstanden innen dette området i Norge og Europa.  

.

Artikkelen er tidligere utgitt i det juridiske fagtidsskriftet Lov og rett nr 7-8 2005.

TOLKNING OG INJURIER

Av advokatene Vidar Strømme og Anine Kierulf[1]

 

Injurieretten har vært i betydelig endring de siste årene. Ikke minst skyldes dette den økte innflytelsen fra Den europeiske menneskerettsdomstol. Nyere rettspraksis har generelt utvidet ytringsfrihetens rammer, i dag er det et vilkår for domfellelse at sanksjonen fremstår som "nødvendig i et demokratisk samfunn". Den såkalte rettstridsvurderingen er nå langt videre, og fremstår som en overordnet rettslig standard. I denne artikkelen rettes søkelyset mot et av elementene i det injurierettslige byggverket, selve tolkningen av utsagn. Forfatterne hevder at domstolene i dag skal basere seg på en rent sproglig fortolkning, hvor rettskildeprinsipper setter få eller ingen grenser. Også prinsippene for tolkning har altså endret seg i forhold til eldre rett, som satte snevrere grenser for hva som var relevant i en tolkningsprosess.

 

1.                       Hva er tolkning?

I sin artikkel "Tolkning av injurier i Norge og Strasbourg (EMD)" argumenterer advokat Per Danielsen for at det er liten eller ingen forskjell mellom den tolkningspraksis EMD benytter, og den som tradisjonelt har vært benyttet av norske domstoler.[2]

 

Denne påstanden finner han blant annet støtte for i avsnitt 54 i den såkalte Minnefond­saken.[3] Det Høyesterett sier der, er imidlertid at

 

"...Det har vært anført at EMD er mindre tilbøyelig enn norske domstoler til å innfortolke beskyldninger som ikke direkte fremgår av det som er uttalt. Jeg kan imidlertid - iallfall for så vidt gjelder nyere norsk praksis, jf. Rt-2002-764 og Høyesteretts dom den 27. juni 2003 (sak 2002/801) (HR-2002-00801a) i saken mot Akershus Amtstidende - heller ikke se at det her er noen forskjell av betydning."[4]

 

Danielsen avslutter sin artikkel med den konklusjon at den tradisjonelle beskrivelsen av tolkningsprosessene i Henry Mælands bok Ærekrenkelser og Johs. Andenæs og Anders Bratholms Spesiell strafferett fortsatt er "gjeldende rett". Temaet er de prinsipper som legges til grunn ved tolkning av utsagn, for eksempel muntlige utsagn eller ytringer i en avis.

 

Vi vil hevde at Danielsens fremstilling er lite fruktbar, og at konklusjonen om at tolkningspraksis fra EMD ikke skiller seg fra den som tradisjonelt er brukt i norske injuriesaker, er feil.

 

En av grunnene til dette er at Danielsen - i likhet med flere andre rettsanvendere -  ikke  i særlig grad problematiserer hva en tolkningsprosess i forhold til utsagn går ut på.  Vi er uenige i at det kan trekkes skarpe skiller mellom de forskjellige trinn i den rettslige vurderingen, særlig mellom tolkning og rettstridsvurdering. Det er etter vår oppfatning heller ikke noe skarpt skille mellom kategoriene "value judgment" og "factual statements", slik Danielsen hevder. De lege ferenda vil vi også hevde at domstolenes tolkning ikke bør ha den såkalte "alminnelige avisleser" som noe fast utgangspunkt.

 

Tolkning av alminnelige utsagn er vesensforskjellig fra den tolkning jurister ellers bedriver når en rettsnorm skal frembringes. Høyesterett har riktignok i flere avgjørelser uttalt at tolkning av utsagn er å anse som rettsanvendelse.[5] Betydningen av en slik rubrisering er likevel først og fremst av prosessuell art; det blir unødvendig med bevisførsel om tolkningen (tvml. § 191), og i private straffesaker er Høyesterett ikke bundet av lagmannsrettens tolkning (strpl. § 306).

 

Det skulle bare mangle. Men dette innebærer ikke at tolkningen av alminnelige utsagn styres av rettskildeprinsipper i særlig grad. Oppstilling av prinsipper for relevans og vekt er grunnleggende hjelpemidler for utøvelse av juridisk metode, men slike prinsipper kan etter vårt syn ikke fastslås for tolkningen av rent sproglige utsagn.

 

Tolkningen av utsagn tar sitt utgangspunkt i semantiske prinsipper. Det er vår oppfatning at rettslige prinsipper bare i marginal grad kan beskjære relevansen av disse prinsippene. Til tross for den hensiktsmessige løsning som ligger i at tolkning rettslig sett er å anse som rettsanvendelse, ligger det nærmere å se tolkningen av utsagn som en del av fastleggingen av faktum, riktignok et faktum av en spesiell art. Man kan derfor ikke forvente å finne et sett tolkningsprinsipper for injuriesaker ved å analysere rettspraksis, slik som man kan finne en rettskildelære for rettslige spørsmål.

 

Man kan for eksempel ikke forvente å finne en fast definert mal for tolkningen, slik Danielsen forsøker å oppstille gjennom "den alminnelige avisleser". Modellen med "den alminnelige avisleser" som utgangspunkt er kritisert av Kyrre Eggen.[6] Danielsen går i rette med Eggens kritikk, og hevder at ikke bare opererer Høyesterett med en slik tolkningsmodell - dette gjøres også av EMD. Vi er uenige i denne konklusjonen.

 

Selv om Høyesterett stundom bruker uttrykk som "den alminnelige avisleser", sier dette lite generelt om tolkningen. Spørsmålet er jo hvilke egenskaper en slik leser tillegges i den enkelte sak, samt hvilke andre momenter som konkret er til stede.

 

Det forhold at både Høyesterett og EMD formulerer seg temmelig forskjellig fra sak til sak, er et utslag av at tolkningen ikke styres av et sett prinsipper av rettslig art. Etter vårt syn er det grunn til å vise en viss ydmykhet i forsøkene på å oppstille faste prinsipper for tolkning.

 

Danielsen fastholder også skarpe skiller mellom de forskjellige ledd i resonnementet i en injuriesak. Han fremholder at skillet mellom faktumkonstateringer og meningsytringer ikke har "direkte" med tolkning å gjøre.[7] Han legger opp til at man først skal foreta en form for ren tolkning, før det skal gis anledning til å foreta en rettstridsvurdering. Klassifiseringen av utsagnene som verdivurdering eller faktumpåstand er også en isolert prosess, etterfulgt av en like isolert prosess ved vurderingen av sannhetsspørsmålet.

 

Et slikt skjema for vurderingene i en injuriesak er pedagogisk hensiktsmessig, og intuitivt fornuftig. Vårt syn er likevel at de forskjellige spørsmålene ved nærmere analyse glir over i hverandre, og at en manglende åpenhet for dette kan føre til unødig rigiditet. Etter vårt syn kan det heller ikke utledes noen stringens fra rettspraksis med hensyn til skarpe skiller mellom tolkning og rettsstridvurdering.[8]

 

Danielsens modell gjør det vanskeligere å se den utviklingen som har funnet sted i rettspraksis, særlig i norsk rett. Et lite innblikk i de problemer som foreligger innen semantikk og sprogteori, kan kanskje bidra til den nødvendige ydmykhet overfor fastlagte tolkningsprinsipper.

 

En slik gjennomgang er også nyttig fordi den synliggjør forskjellen mellom tolkning av utsagn og rettslig tolkning for øvrig. Med en rettslig sett "friere" innstilling til tolkning av utsagn blir det etter vår oppfatning lettere å holde fokus på at målet med tolkningsprosessen er å utlede utsagnets meningsinnhold. I tillegg vil vi vise at en slik tilnærming er nødvendig for å kunne ta stilling til alle de ulike formene for utsagn som skal vurderes i forskjellige saker.

 

2.                       En sprogteoretisk skisse

2.1                   Sproghandlinger

Semantikk er studiet av meningsinnholdet i utsagn, og kan føres tilbake til Aristoteles " Om tolkning". Emnet kan inndeles i en rekke underkategorier og er en levende del av for eksempel psykologi, lingvistikk, datafag og filosofi. Semantikk er uløselig knyttet til grunnspørsmål innen filosofi, og sprogfilosofi er i dag en av filosofiens mest aktive grener.

 

Forfølges tolkningsspørsmål langt nok, vil man til sist støte på spørsmål om grunnlaget for kommunikasjon overhodet. Mentale prosesser som ytringer, og mottak av ytringer, er prinsipielt individuelle forhold. Hvordan skal man kunne tillegge disse en "mening", eventuelt i en eller annen "objektiv" forstand? Hvordan kan det som begynner med en mental prosess hos en person, til sist ende som en dom i en norsk rettssal?

 

Noen av problemene kan kanskje formidles gjennom den enkle og megetsigende tittelen på John L. Austins berømte bok "How to do things with words".[9] Austin fortjener for øvrig å bli særlig nevnt, fordi han er en av de sprogfilosofer som faktisk har hatt innflytelse på norsk juridisk teori, særlig gjennom Torstein Eckhoffs fremstillinger.[10] Det normbegrep som er basis for hans forvaltningsrett, bygger på Austins analyse.[11]

 

Austin, og de forfattere som har utfylt ham,[12] baserer seg på en tredeling av den samlede kommunikasjonsprosessen. Først har man selve ytringshandlingen ("the locutionary act"), typisk fremførelsen av lyder som oppfattes som setninger, eller utgivelsen av en avis med trykt tekst. I tillegg til ytringshandlingen opererer disse forfattere gjerne med en "følgehandling" ("the perlocutionary act"), som refererer seg til de følger som oppstår gjennom (per) sproghandlingen, for eksempel at mottakeren utfører noe. Slike følger kan være naturlige - mottakeren lukker et vindu slik han er bedt om. Eller det kan dreie seg om normative følger, som ved avtaleslutning etter utveksling av tilbud og aksept. Utsagnets mening ligger så å si mellom den fysiske ytring og følgen, som en egen "illocutionary act". I og med (ill) ytringen, foretas en særegen "semantisk handling", som typisk korresponderer med slike verb i sproget som "å kommandere", "å kreve", eller som i vår tilfelle ? "å fornærme".

 

Anvendes en slik teori på injurieretten, er det altså  sin "illocutionary act" man stilles til ansvar for i injuriesaker. Men kriteriene for fastleggingen av denne debatteres fortsatt. Avsenders intensjon kan vanskelig være avgjørende, særlig hvor denne ikke når frem til mottaker. På den annen side må et "objektivt" meningsinnhold begrenses til det en mottaker har grunn til å tro at avsenderen mente å kommunisere.

 

2.2                   Hermeneutikk og fortolkning

Ved siden av den grunnleggende sprogfilosofi som så vidt er berørt ovenfor, er det særlig den retningen som omtales som hermeneutikk, som kan kaste lys over våre problemstillinger. Hermeneutikken har sin rolle nettopp hvor det er nødvendig med en aktiv tolkningsprosess for å finne en "mening". Og mens spørsmålene nevnt ovenfor kanskje kan synes virkelighetsfjerne, har hermeneutikken funnet sin plass i samfunnsvitenskapene og burde således stå jurister nærmere.

 

Selve betegnelsen har sin rot i det greske ord for tolkning og utviklet seg i senmiddelalderen som en metode for å finne "sannheten" i bibelske tekster. Selv om betegnelsen har overlevd, har dagens hermeneutikk lite til felles med den middelalderske - bortsett fra den velkjente "hermeneutiske sirkel". Den hermeneutiske sirkel betegnet opprinnelig forholdet mellom en meningshelhet og en meningsdel i en tekst.

 

Hermeneutikken ble til dels viderebrakt av blant andre Friedrich Schleiermacher, men fremstår nå med filosofen Hans-Georg Gadamer som en av de fremste representanter.[13] Den opprinnelige hermeneutikken hadde som mål å finne meningen i betydningen Guds egentlige vilje. Da hermeneutikken utviklet seg til å omfatte andre tekster, beholdt man det syn at tolkningens mål var å finne den intenderte mening. Metoden måtte da primært være å eliminere de forskjellene i tid, rom, erfaring og kontekst som forhindret en umiddelbar forståelse. Man skulle sette seg i forfatterens sted. Dette ble utpenslet i til dels omfattende tolkningsprinsipper.

 

Gadamer tar et helt annet utgangspunkt. Han observerer at den som skal tolke, med nødvendighet bærer med seg sin forståelseshorisont, som han nettopp ikke kan legge av seg. Den tolkendes "fordom" er en integrert del av prosessen, og dette uttrykket tillegges her ikke noe negativt innhold. Gadamer har riktignok som mål å finne en form for objektiv mening, men debatten omkring hermeneutikken har stilt spørsmål ved om dette er særlig fruktbart, og om vitenskapelig virksomhet i det hele kan tatt baseres på denne form for samfunnsvitenskapelige tolkningsprosesser.

 

For spørsmålene som opptar oss i denne artikkelen, er det flere trekk ved denne viktige retningen som har betydning. Den filosof som hadde forsøkt å innføre en "standardperson", for eksempel "den alminnelige avisleser", i den hermeneutiske sirkel, ville raskt ha blitt anklaget for å vende tilbake til middelalderen.

 

Det er også av betydning at den "moderne" hermeneutiske sirkel er svært omfattende. Det er ikke bare tale om helhet og del innen en tekst, men om en tolkningsprosess som omfatter nærmest alt tilgjengelig materiale, inklusive vår bakgrunnskunnskap og hele vår kultur. Et sentralt trekk er videre at man må oppgi målet om å finne den ene, sanne, tolkning. Moderne hermeneutikk innebærer i stedet at vi forsøker å finne et spekter  av mulige forståelser. En tolkning, i betydningen videre utpensling eller "oversettelse" av et utsagn, vil nettopp kunne innebære at man opererer med glideskalaer mellom forskjellige begrep. Og dette kan i sin tur innebære at man må vise tilbakeholdenhet med entydige klassifiseringer med hensyn til sannhet.

 

Endelig understreker Gadamer at man nettopp ikke bør oppstille omfattende tolkningsprinsipper. Forståelse er primært en semantisk prosess, det er sprogets egne regler som leder oss til vår forståelse: Med "sprogets egne regler" sikter vi til de normer vi mer eller mindre bevisst bruker som basis for vår kommunikasjon. Normene systematiseres gjerne over flere nivåer, fra det konkrete til det generelle.

 

"Fonologi" kan beskrives som normer om hvordan de forskjellige lyder (fonemer) skal benyttes som del av kommunikasjon. I "morfologi" har vi nådd nivået for dannelse av de enkelte ord, og "syntaks" er i realiteten et komplekst system av normer for setningsbygging og grammatikk. I "pragmatikken" utvides fokus ytterligere, og dette nivået inneholder normer som deltakere i en kommunikasjonsprosess forutsettes å dele. For eksempel forutsettes det at den som ytrer seg gjør det på et visst saklighetsnivå, og at det som sies har en viss relevans til temaet og konteksten. Den som mottar ytringen kan derfor legge til grunn et omfattende sett av forutsetninger som så å si "følger med" ytringen.

 

Forsøker man å analysere slike normer, viser det seg raskt at sproget som system er svært komplisert. For eksempel forutsetter bruk av understatements og insinuasjon via benektelse ("Jeg har ikke konkrete holdepunkter for at NN er pedofil") en innlevelse i disse normene, som også er svært elastiske og avhengige av konteksten. Alle disse normene er i større eller mindre grad internalisert av hvert enkelt individ, og er en vesentlig del av vår sosialiseringsprosess.

 

"Semantikk" oppfattes gjerne som den mest generelle innfallsvinkelen. I semantikken behandles blant annet argumentstrukturer, forholdet mellom sprog og virkelighet, og begrepet "mening".

 

"The phenomenon of understanding, then, shows the universality of human linguisticality as a limitless medium that carries everything within it - not only the "culture" that has been handed down to us through language, but absolutely everything (in the world and out of it) is included in the realm of "understandings" and understandability in which we move. Plato was right when he asserted that whoever regards things in the mirror of speech becomes aware of them in their full and undiminished truth".[14]

 

2.3                   Verifikasjon og sannhet

I injurieretten er sannhetsbevis en klassisk frifinnelsesgrunn. Domstolene har akseptert at verdivurderinger ikke kan gjøres til gjenstand for sannhetsbevis, men har krevd at krenkende faktumpåstander skal bevises. Som vi kommer tilbake til nedenfor, er denne rettstilstand endret. Det kan likevel være grunn til å stanse litt opp ved fundamentet for denne klassiske læren. Er det alltid slik at det som fremtrer som en faktumpåstand, kan bevises?

 

Det syn at språklige utsagn kan korrespondere med virkeligheten, og derfor kan "verifiseres", lå til grunn for viktige retninger som logisk positivisme ("Wienerkretsen"), og den nordiske "realismen" innen rettsfilosofi, representert blant annet ved Alf Ross og Uppsala-skolen. Antagelig er det en slik modell som best stemmer overens med sundt bondevett - og at jurister ofte aksepterer et slikt syn på virkeligheten, synes nokså klart. Forholdet er imidlertid at modellen er alt annet enn uproblematisk.

 

For det første vil ofte selve fortolkningen være usikker, slik at det oppstår tvil om hva som er bevistemaet. Et utsagn vil også ofte være bærer av flere meningsinnhold, slik at det kan ha innslag av både faktum og vurdering.

 

For det annet kan typen av utsagn skape vansker. I den formelle logikk oppstår det problemer når det skal gjøres rede for såkalte "modale" utsagn, eller utsagn som innholder henvisning til en psykologisk tilstand, for eksempel utsagn som inneholder "tro på", "mistanke om", "sannsynligvis", eller normative utsagn. Det må være riktig å si at sprogfilosofien ikke har frembrakt noen entydig løsning for håndteringen av slike utsagn, dersom man skal ta deres sproglige innhold alvorlig. For rettsfilosofer er forskjellige forsøk på å skape "deontisk" logikk av normer kjent, ingen av disse forsøk synes å være spesielt vellykkede.

 

Selv om disse problemene overvinnes, står nye utfordringer for tur. Dette gjelder særlig den alminnelige oppfatning at man uten videre kan bevise at et utsagn er sant. Vi tenker ikke her på de praktiske problemene, som kan være store nok - man mangler for eksempel nødvendige måleapparater. Derimot tenker vi på den prinsipielle muligheten for bevis, særlig hvor utsagnet inneholder generelle termer. Det er neppe omstridt at enkle basispåstander om faktum kan være gjenstand for bevis. De fleste utsagn i injuriesaker vil imidlertid ved nærmere analyse vise seg å inneholde, eller henvise til, generelle påstander. Er man krenket ved en uttalelse om "uhederlige motiver", må en bevisførsel basere seg på en oppfatning om hva som utgjør et menneskelig motiv. Og er man anklaget for "løgn", må en bevisførsel basere seg på en samlet forståelse av det som er uttalt, både generelt og konkret. De aktuelle utsagn vil befinne seg på en skala mellom det helt konkrete og det generelle.

 

En av dem som har behandlet muligheten for å "verifisere" generelle påstander, er filosofen Karl Popper. Hans analyse viser at det meste vi kan håpe på, er en tilbakevisning ("falsifikasjon") hvor utsagnet er usant, men neppe noe positivt bevis for et utsagns "sannhet". Poppers påvisning av dette medførte det endelige dødsstøtet for den logiske positivisme.[15] Den tilsvarende nordiske "realisme" i rettsfilosofien har vist seg noe mer seiglivet.

 

I denne sammenhengen fremhever vi dessuten at de samme grunntanker som ledet Popper til arbeidet omtalt ovenfor, også er en sentral basis for moderne ytringsfrihet. Det er den samme Popper som har fremhevet at siden vi ikke kan bevise våre "sannheter" en gang for alle, krever et åpent samfunn at meninger brytes uten sensur, og at de mulig usanne utsagn har en sentral rolle i denne prosessen. Poppers tanker om dette er sterkt fremhevet av Ytringsfrihetskommisjonen.[16]

 

2.4                   Oppsummering

I dette avsnittet har vi påpekt at det ut fra en sprogteoretisk innfallsvinkel ikke er grunnlag for skråsikre teorier om fortolkning eller klassifisering av utsagnstyper. Også jurister må forholde seg til dette fordi de som rettsanvendere vil ha ulike oppfatninger av hvordan ulike utsagn er å tolke.

 

Riktignok foreligger det innen sprogteoriene en rekke skoleretninger som opererer med forskjellige modeller, og det foreligger ingen endelig fasit. Det minste felles multiplum er likevel en forståelse av at det er sprogets egne regler som er det avgjørende ved fastleggingen av utsagns mening, samt en forståelse av hvor sammensatt begrepet "mening" er.

 

 

3.                       Noen prinsipper for tolkning

3.1                   Semantiske og juridiske prinsipper

Som det fremgår ovenfor er tolkning av utsagn i utgangspunktet en semantisk og ikke juridisk prosess. Hvordan kan da juridiske prinsipper i det hele tatt ha noen rolle ved tolkningen?

 

Vårt syn er at juridiske prinsipper i høyden kan ha en negativ eller "avgrensende" betydning, ved at visse tolkningsfaktorer settes ut av betraktning. Eksempler på det har vi i reglene om bevisavskjæring. Dersom et bevis er fremsatt for sent, eller dersom det er særlig støtende, vil det kunne bli satt ut av betraktning. Vi vil likevel tro at dette er lite praktisk ved bevis for rene tolkningsfaktorer.

 

En annen måte å begrense relevante momenter på, er å oppstille et tidspunkt for vurderingen. Dette er et problem etter norsk rett, hvor utgangspunktet for vurderingen er straffeloven § 247. Siden injurier altså er strafferett, tvinges man til å vurdere tolkningen ut fra et fullbyrdelsestidspunkt, mens etterfølgende uttalelser blir et spørsmål om dementi.

 

Derimot vil vi hevde at juridiske prinsipper neppe kan ha "positiv" betydning - ved at de kan foreskrive en metodikk eller et tolkningsresultat som ikke stemmer med vanlig sprogbruk. I injuriesaker er det vanlig å vise til rettsavgjørelser som uttaler noe om tolkningen i den enkelte sak, for eksempel hvordan overskrifter og bildebruk er vektlagt. Det er viktig å holde fast ved at dette i utgangspunktet ikke vil være annet enn eksempler på tolkning.

 

Vi kan heller ikke se at verken nyere praksis fra Høyesterett eller EMD pretenderer å oppstille særskilte juridiske prinsipper for tolkning. Derimot sies det ofte noe om hvem som forutsettes å skulle være leser. Som vi kommer tilbake til nedenfor, er dette neppe annet enn en konkret fastlegging av hvem som er utsagnets adressat. Spres et utsagn til "allmennheten", er det jo naturlig å forutsette en "alminnelig" tilhører, slik Høyesterett gjorde eksempelvis i plenumsdommen om "Boot boys".[17] Det betyr ikke at den samme leser skal legges til grunn i alle saker. I samme dom uttalte flertallet for øvrig:

 

"Jeg finner det for min del klart at rettsikkerhetshensyn, særlig hensynet til forutberegnelighet, tilsier forsiktighet med utvidende tolking ut fra sammenhengen. I forhold til straffbare ytringer må poenget være at man bare kan straffes for det man har uttalt, ikke hva man kunne tenkes å ha uttalt. Det følger etter mitt syn også av hensynet til ytringsfriheten at ingen bør kunne risikere strafferettslig ansvar ved at utsagn tillegges et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt og heller ikke med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen."

 

Selv med utgangspunkt i den alminnelige leser eller tilhører vurderes altså flere momenter av betydning for tolkningen.

 

3.2                   Helhet og del

Både rettspraksis og teori fremhever nokså konsekvent at det skal skje en objektiv tolkning. At det ikke er avsenders eller mottakers subjektive forestillinger som skal legges til grunn, hvor disse avviker fra en naturlig forståelse, er nokså selvsagt. En annen sak er at det i slike tilfeller kan oppstå spørsmål om det foreligger tilstrekkelig grad av uaktsomhet dersom erstatning er krevet.

 

Man må likevel ikke forledes til å tro at det ligger noen entydig fasit i den "objektive" tolkning. Vår sprogteoretiske gjennomgang ovenfor hadde som siktemål å vise at jakten på den ene, sanne, tolkning er lite realistisk. Dessuten gjenstår spørsmålet om hvem som skal forutsettes å være leser.

 

I rettspraksis uttales det ofte at de angrepne utsagn må tolkes i sin sammenheng. Også her dreier det seg om semantiske prinsipper; dommeren er forutsatt å skulle anvende en "hermeneutisk sirkel". Lesing av eldre dommer og juridisk teori etterlater likevel det inntrykk at den "helhet" det ble sett hen til, var forholdsvis begrenset.

 

Nettopp fordi man forsøkte å oppstille juridiske prinsipper for tolkningen, kom man opp i betydelige vanskeligheter. Et utslag av dette var læren om "usanne karakteristikker - sanne premisser". Det er skrevet atskillig om slike situasjoner, særlig basert på dommen om streikebryting fra 1939.[18] Her var en arbeidskollegas handlinger korrekt beskrevet, men karakteristikkene var overdrevne og krenkende. På dette punkt stiller Andenæs og Bratholm opp en rekke vilkår for frifinnelse.[19] For det første oppstiller de det krav at de øvrige premisser ikke må "komme atskilt" fra utsagnet. De godtar ikke at en overskrift kan nøytraliseres av utsagn som "kommer lenger ned i artikkelen". Heller ikke godtar de premisser som på denne måten "kommer atskilt i tid". Også eldre dommer er preget av et nokså snevert syn på hva som er relevant eller vektig, for eksempel Rt. 1978 s. 1454 (om Tromsø politi), Rt. 1979 s. 1606 (om OBOS) og Rt. 1987 s. 1058 (om kemner Frantzen).

 

Det må kunne slås fast at denne lære nå er forlatt. I saken om Nordlandsposten vurderte Høyesterett således artikler publisert over en uke, i sammenheng.[20]  Det fremgår eksplisitt at dette var et ledd i tolkningen, ikke rettstridsvurderingen.

 

I saken om Tønsberg Blad dreide det seg om to artikler publisert med over en måneds mellomrom.[21] Her uttalte Høyesterett at artikkel nummer to ikke hadde "betydning i denne relasjon". Etter vårt syn er det lite fruktbart å operere med en fast regel om hvilket tidsforløp som kan godtas for slik relevans. Dette må avgjøres i hvert enkelt tilfelle, og ut fra artiklenes innhold. Dersom den senere artikkelen oppklarer innholdet i den første, må et langt tidsrom kunne aksepteres. Et regelrett tilbaketog vil på den annen side neppe påvirke tolkningen av det første utsagnet, uansett tidspunkt. Dessuten må det selvsagt ses hen til hvilket livsområde det dreier seg om. En senere artikkel vil dessuten ha betydning for rettstridsvurderingen, slik at det uansett ikke er behov for faste prinsipper om tidsforløp.

 

Vårt syn er likevel at det på nettopp dette punkt kan være en viss motsetning mellom norsk praksis og praksis ved EMD. Som nevnt ovenfor vil norske injuriesaker være basert på straffeloven, slik at spørsmålet er om det foreligger en fullbyrdet forbrytelse. Som ved andre forbrytelser hjelper det lite hva gjerningsmannen gjør i ettertid, dersom straffbarhetsvilkårene først er oppfylt. EMD tar derimot ikke et slikt utgangspunkt. Etterfølgende forhold synes også å bli tillagt noe større vekt ved EMD, eksempelvis i saken om Bladet Tromsø[22] og Bergens Tidende[23].

 

Danielsen hevder at avgjørelsene i så måte bare uttaler noe om rettstridsvurderingen eller kravet til balanse, og ikke om tolkning. Så vidt vi kan se, anlegger imidlertid ikke EMD noe snevrere perspektiv ved det Danielsen anser som tolkningen, enn ved den øvrige vurderingen.

 

3.3                   "Alminnelig leser"

Som nevnt innledningsvis, synes Danielsen ikke bare å mene at den alminnelige avisleser er utgangspunktet for tolkningen i norsk rett, men at dette også er EMDs utgangspunkt.

 

Danielsen begrunner sitt standpunkt ved å vise til at uttrykket er brukt i enkelte saker fra EMD. I saken Oberschlick v. Austria,[24] godtok EMD de østerrikske domstolers vurdering av at presentasjonsformen som var brukt, ville ha en "particularly telling effect on the average reader". Sammenhengen der dette ble godtatt, var imidlertid ikke utgangspunktet for fastleggelse av ytringens meningsinnhold, men en aksept av de interne domstolers vurdering av hva som var ytrerens motiv:

 

"The Austrian courts said no more than that this particular form of  presentation was intended to ensure that what in their eyes was an accusation as to his character would have "a particularly telling effect on the average reader".[25]

 

Vurderingen var for øvrig ikke avgjørende for EMDs resultat ? de østerrikske domstolers konklusjon om at inngrep i forhold til ytringene var nødvendig, ble forkastet. Dette understreker to av den kritiserte Kyrre Eggens poenger hva gjelder tolkning; EMD tar ikke utgangspunkt i den tradisjonelle "alminnelige avisleser", og EMD foretar en selvstendig fortolkning uavhengig av hva de interne domstoler måtte ha kommet til.[26]

 

I Bergens Tidende v. Norway bruker EMD også uttrykket "ordinary reader", men ikke - slik Danielsen synes å legge til grunn - som et utgangspunkt for sin egen tolkning; kun som et ledd i vurderingen av tolkningen foretatt i intern rett:

 

"...While the Court accepts that the view of the Supreme Court was one which was reasonably open to it and proceeds on the assumption that that view was correct, it does not find it necessary to resolve the dispute between the national courts as to how the newspaper articles would be interpreted by the ordinary reader. Its function is rather to determine whether, considering the impugned articles in the wider context of the Bergen Tidende's coverage as a whole, the measures applied by the Supreme Court, including the substantial award of damages, were proportionate to the legitimate aim served."[27]

 

Her gir EMD etter vår oppfatning nettopp uttrykk for at modellen de norske domstoler hadde tatt utgangpunkt i, ikke var nødvendig for tolkningen av utsagnene.

 

Man kan merke seg at i likhet med norsk rett, operer også østerrikske domstoler med begrepet "alminnelig avisleser".[28] At uttrykket fremkommer i EMDs praksis ved vurderinger i forhold til disse landene, er derfor naturlig ? og er som allerede påpekt ikke brukt som noe utgangspunkt for EMDs tolkning.

 

Heller ingen av de to avvisningsavgjørelsene Danielsen trekker frem, Verdens Gang m.fl. v. Norway og Inna Harlanova v. Latvia,[29] kan tas til inntekt for at EMD benytter modellen som et utgangspunkt for det Danielsen kaller tolkning.

 

I Verdens Gang-saken benytter EMD kun uttrykket "den alminnelige avisleser" der Domstolen oppsummerer de vurderinger som er foretatt i intern rett. Utgangspunktet for EMDs tolkning av ytringene angis imidlertid slik:

 

 "The Court will consider the newspaper report as a whole and have particular regard to the words used in the disputed parts of the report and to the context in which they were published, as well as the manner in which it was prepared."[30]

 

I avvisningsavgjørelsen mot Latvia fremkommer uttrykket først etter at EMD har konkludert med at de angrepne utsagn er bevist falske, og etter at den har vurdert graden av krenkelse og fastlagt utsagnenes nærmere meningsinnhold.

 

3.4                   Tolkning, rettsstrid og sannhet - og andre flytende overganger

En premiss i Danielsens artikkel er at det må skilles strengt mellom tolkning og rettstridsvurdering. Vi deler heller ikke dette syn.

 

For det første kan de samme momentene være relevante ved begge vurderinger. Man kan for eksempel tenke seg at den angrepne artikkel er foranlediget av kritikk fra den fornærmede selv. Den fornærmedes utsagn vil da danne en bakgrunn for tolkningen, samtidig som preget av provokasjon får betydning for rettstridsvurderingen. Den foreliggende situasjon på ytringstidspunktet vil helt typisk ha en slik dobbelt funksjon.

 

Det kan riktignok innvendes at rettstridsvurderingen er et rettslig spørsmål, mens vi hevder at tolkning primært er semantikk. Begge deler er imidlertid styrt av normer. Det ville neppe være mulig å beskrive rettstridsvurderingen isolert, uten også å kople inn sprogets normer. Dessuten vil som nevnt de samme elementer kunne inngå i begge vurderinger, typisk den situasjon eller kontekst utsagnet er fremsatt i. Endelig er selvsagt tolkningsresultatet av stor betydning for rettstridsvurderingen. For eksempel kan det være tvil om et utsagn konstaterer at noen har begått en straffbar handling, eller om tilstrekkelige forbehold er tatt i så måte. Det er ofte like naturlig å ta stilling til slike spørsmål som ledd i rettstridsvurderingen, som i en egen tolkningsdel.

 

Det lar seg heller ikke gjøre å holde spørsmålet om sannhet helt utenfor disse vurderingene. Dersom utsagnet, eller delpremisser, er sanne, vil dette virke tilbake på vurderingen av den foreliggende situasjon på ytringstidspunktet. Det er helt åpenbart at dette kan være av betydning for rettstridsvurderingen, for eksempel i de tilfellene hvor det må foreligge "some factual basis" for at utsagn får passere.[31] Fastleggelse av riktig faktum vil også kunne ha betydning for tolkningen.

 

Både norske domstoler og EMD har lagt til grunn at det kan være flytende overganger mellom disse spørsmålene.

 

I en av de såkalte Korir-sakene uttaler Høyesterett:

 

"...Jeg innskyter i denne forbindelse at det kan være en flytende overgang mellom spørsmålet om rettsstrid og vurderingen av om et forhold rammes av de til dels skjønnsmessige kriterier som er angitt i § 247. Rettsstridsspørsmålet vil også måtte ses i sammenheng med spørsmålet om hvorledes utsagnet er å forstå og hvilken virkning det har i den sammenheng man finner det."[32]

 

I Borgarting lagmannsretts dom i selfangersaken trekker retten inn  helhetsinntrykk seerne måtte få ("den alminnelige seer") som et ledd i rettsstridsvurderingen - alle de angrepne utsagn var på forhånd fastslått å være ærekrenkende:

 

"...I tillegg til at utsagnene inneholder grove beskyldninger om lovbrudd og dyremishandling er de fremsatt i en suggestiv form som umiddelbart virker overbevisende på dem som ser filmen."[33]

 

I Advokatligningssaken foretas tolkningen sammen med vurderingen av utsagnenes faktiske forankring.[34]

 

I denne saken trakk også lagmannsretten inn den alminnelige leser som en del av rettsstrids­vurderingen, først etter at meningsinnholdet i de angrepne utsagn var klarlagt:

 

"...Avviket er likevel ikke tilstrekkelig til at utsagnene blir rettsstridige. Riktignok må en del lesere ha sittet igjen med det hovedinntrykk at tvisten mellom A og ligningsvesenet gjaldt noe mer enn en tvist om tolkningen av fradragsreglene, og lagmannsretten skal videre være enig med A i at VG kan kritiseres noe for valget av ordet «fiktivt». Den journalistiske frihet tillater imidlertid en grad av overdrivelse eller endog provokasjon, jf. EMD i selfangerdommen avsnitt 59. Selv om avisen kan kritiseres noe for ordvalget, er dette - sett i lys av EMDs praksis - etter lagmannsrettens oppfatning ikke tilstrekkelig til å anse utsagnene som utilbørlige."

 

Også saken mellom Steinar Bastesen og NRK er illustrerende for rettsanvendernes ulike syn på hvilke elementer som hører inn hvor i Danielsens modell.[35] Lagmannsretten delte seg i denne saken i spørsmålet om de angrepne utsagn "isolert sett innebærer ærekrenkelse". Mindretallet mente dette var tilfelle - etter en vurdering av ytrerens generelle fremtreden, mottagerens standpunkt i det aktuelle samfunnsspørsmål og den forutgående opphetede samfunnsdebatten utsagnene var en del av. Av den samlede rett ble imidlertid disse momentene anvendt som en del av rettsstridsvurderingen.

 

Fra EMDs praksis kan nevnes Oberschlick (2)-saken, der Domstolen trekker inn både den omtaltes egne forhold og sondringen meningsytring/faktumkonstatering ved fastleggelsen av meningsinnholdet i den angrepne artikkel - og ordet "Trottel" (idiot):

 

"...In the Court's view, the applicant's article, and in particular the word Trottel, may certainly be considered polemical, but they did not on that account constitute a gratuitous personal attack as the author provided an objectively understandable explanation for them derived from Mr Haider's speech, which was itself provocative.  As such they were part of the political discussion provoked by Mr Haider's speech and amount to an opinion, whose truth is not susceptible of proof?."[36]

 

EMD foretar i saken Oberschlick mot Østerrike en helhetlig vurdering av menings­innhold ved å trekke inn både ytringenes allmenne interesse og sondringen faktum­konstateringer/verdivurderinger i tolkningsprosessen.[37]

 

Ved EMDs fastleggelse av meningsinnholdet i ytringene angrepet i Dalban-saken, er ytringenes faktiske grunnlag og ytrerens motiv en integrert del av vurderingen:

 

"...In the instant case the Court, like the Commission, observes that there is no proof that the description of events given in the articles was totally untrue and was designed to fuel a defamation campaign against G.S. and Senator R.T. Mr Dalban did not write about aspects of R.T.?s private life, but about his behaviour and attitudes in his capacity as an elected representative of the people."[38]

 

I saken "smitter" journalistens aktsomhet, den debatten utsagnene var en del av, og graden av allmenn interesse for det aktuelle temaet over på tolkningen. Ut fra disse elementene fastslår EMD meningsinnholdet til ikke å være et personangrep:

 

"...However, in the circumstances of the present case, the Court finds no indication of such deliberate carelessness on the part of the applicant. It rather appears that the applicant?s statement, which may certainly be considered polemical, did not on that account constitute a gratuitous personal attack as it was made in a particular political situation in which it contributed to a discussion on subject-matters of general interest."[39]

 

I utgangspunktet for tolkningen angitt i Verdens Gang and Aase v. Norway omtalt ovenfor, fremhever EMD måten artikkelen ble til på, i tillegg til utsagnenes ordlyd og kontekst. Noe vanntett skille mellom de forskjellige leddene i den vurdering som foretas i injuriesaker, kan dermed etter vår oppfatning ikke oppstilles.

 

Danielsen forlanger også at domstolene skal være stringente ved klassifiseringen av utsagn som enten faktumpåstander ("factual statements") eller verdivurderinger ("value judgements"). Norsk rett har alltid bygget på en tilsvarende sondring,[40] men EMD har forflyttet grensen mellom størrelsene slik at man nå anser flere typer utsagn som verdivurderinger enn før.[41]

 

Det er slett ikke slik at et utsagn alltid kan klassifiseres som det ene eller det andre. Som regel vil et utsagn være bærer av flere meningsinnhold samtidig, typisk ved at en tilsynelatende faktisk opplysning innebærer en verdidom. Enda klarere blir dette når det også skal sees hen til konteksten et utsagn er fremsatt i.

For oss virker det mer fruktbart å operere med en glideskala, der utsagn kan inneholde begge typer meningsinnhold i større eller mindre grad. Eksempler på bruken av en slik modell trenger man ikke gå lengre enn til norske domstoler for å finne.

 

I nyere praksis fremgår dette blant annet av dommen i saken om Nordlandsposten, hvor det ble uttalt om forholdsvis konkrete utsagn:

 

"Etter min mening inneholder samtlige utsagn klare elementer av verdivurderinger, men også elementer av mer faktisk karakter som for eksempel at A mistenkes for å ha benyttet falske og fiktive bilag? Etter min mening må kravet til faktisk, bevismessig belegg for de krenkende utsagn avhenge - foruten av grovheten av beskyldningene - av graden av verdivurderinger (value judgements) i disse. Jo mer konkrete og presise beskyldningene er, jo mer må kreves av objektivt faktisk belegg."[42]

 

Betegnende for vurderingen av om det finnes noe klart skille mellom de to ytterpunkter, er rettens uttalelser i Isbresaken fra mars 2004:

 

"...Etter lagmannsrettens syn har EMD og Høyesterett i enkelte saker gått langt i å klassifisere utsagn som « value judgements », jf eksempelvis kjennelsen i Rt-2002-764 (Nordlandsposten). Noen helt klar «rød tråd» er det imidlertid vanskelig å finne. Lagmannsretten ser det slik at det viktigste ved totalvurderingen ikke er klassifiseringen, men innslaget av verdivurdering."[43]

 

Tilsvarende innfallsvinkel finnes flere steder i nyere norske dommer.[44] Det er den forsøksvise opprettholdelsen av et vanntett skott mellom begrepene, som er kunstig.

 

4.                       Avslutning

Det kan ikke være tvil at det har skjedd en vesentlig utvikling innen injurieretten de senere år, også når det gjelder synet på tolkning av utsagn.

 

Utviklingen kjennetegnes særlig ved at det nå er anledning til å ta i betraktning alle de faktorer som ut fra et sproglig og samfunnsmessig synspunkt er relevant. Man har gradvis fridd seg fra det strafferettslige utgangspunkt som innebar en overfokusering på det "angrepne utsagn" som en egen straffbar handling.

 

Tilsvarende har man fjernet seg fra det syn at det avgjørende skulle være et psykologisk "inntrykk" på den "alminnelige avisleser". Det avgjørende er nå et tolkningsspørsmål i egentlig forstand, hvor man forsøker å fastlegge utsagnets meningsinnhold.

 

Dette fokus på semantikk har så medført en erkjennelse av hvor usikker en slik tolkningsprosess er. Under en nærmere analyse ser vi at det blir vanskelig å opprettholde våre firkantede kategorier som faktumkonstatering og verdivurdering.

 

Det endelige resultat blir så en modell hvor alle temaene i en injuriesak veves sammen, slik at det hele fremstår som en avveining av forskjellige faktorer. Denne avveiningen er i seg selv av juridisk karakter, selv om elementene i avveiningen kan være faktiske forhold. Det er dette som er gjeldende rett i dag, uttykt slik av Høyesterett i saken om Tønsberg blad, avsnitt 44:

 

"Generelt vil ytringen ha et sterkt vern dersom den gjelder forhold av allmenn interesse, verdivurderinger, videreformidling, offentlig person, og det foreligger sterke holdepunkter for at ytringen var sann. Motsatt: Gjelder saken beskjeden allmenn interesse, faktapåstander, egen fremsettelse, privatperson, og det foreligger svake holdepunkter for at påstanden var sann, har ytringen et mindre sterkt vern."[45]

 

Utgangspunktet for norske domstolers tolkning i injuriesaker har tradisjonelt vært på det potensielt straffbare utsagn. For EMD er utgangspunktet ytringsfriheten, som utsagnene så vurderes i lys av. Det skulle derfor bare mangle at norske domstoler gradvis har endret retning i takt med EMKs økte betydning for de rettslige vurderinger.

 

Advokat Danielsen synes imidlertid å henge igjen i den tradisjonelle innfallsvinkel. Det er betegnende at hans artikkel er titulert "Tolkning av injurier" og ikke "Tolkning av ytringer". Tolkning av injurier gir liten mening i en vurdering av om noe er ærekrenkende - man har jo da allerede konkludert med hva ytringens meningsinnhold er. Danielsens forsøk på å holde liv i en tidligere rettstilstand er etter vår oppfatning uten grunnlag.

 

Fotnoter

[1] Vidar Strømme (f. 1958) er partner i advokatfirmaet Schjødt. Han har erfaring som politifullmektig og dommerfullmektig; har tidligere vært tilknyttet statsadvokatembetet i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og har arbeidet fire  år hos Regjeringsadvokaten. Han fikk møterett for Høyesterett i 1992 og har prosedert en rekke injuriesaker for pressen. Anine Kierulf (f. 1974) er advokat, LLM fra Northwestern University i Chicago og er tilknyttet Europarådets medieavdeling som legal expert i EMK art 10. Forfatterne jobber i Advokatfirmaet Schjødts prosedyre- og mediegruppe.

[2] Lov og Rett nr. 3 2004 s. 186.

[3] Lov og Rett nr. 3 2004 s. 187.

[4] Rt. 2003 s 1190, vår uth.

[5] Rt. 1988 s. 109, Rt. 2002 s. 764.

[6] Kyrre Eggen, Ytringsfrihet, Oslo 2002 s. 408 flg.

[7] Lov og Rett nr. 3 2004 s. 186, på s. 192.

[8] Se pkt. 3.4.

[9] John L. Austin, How to do Things with Words, Oxford 1962.

[10] Nils Kristian Sundby, Om Normer, Oslo 1974 s. 24.

Torstein Eckhoff og Nils Kristian Sundby, Rettsystemer, Oslo 1976 s. 51.

[11] Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, Oslo 1997 s. 42.

[12] Se for eksempel John R. Searle, Speach Acts, Cambridge 1969 og Herbert P. Grice, Meaning, i Harnish (red.), Basic Topics in the Philosophy of language, 1994.

[13] Grunnverket, Wahrheit und Methode, Mohr 1960, lettere tilgjengelig i f.eks. Philosophical Hermeneutics, California 1977.

[14] Gadamer, Philosophical Hermeneutics, California 1977 s. 25.

[15] Karl Popper, Logik der Forschung, Wien 1934.

[16] NOU  1999:27 pkt. 2.2.3 og 2.2.4 .

[17] Rt. 2002 s. 1618.

[18] Rt. 1939 s. 507.

[19] Andenæs og Bratholm, Spesiell Strafferett, Oslo 1985 s. 154.

[20] Rt. 2002 s. 764.

[21] Rt. 2003 s. 928.

[22] Bladet Tromsø v. Norway, 20.2.1999.

[23] Bergens Tidende v. Norway, 2.5.2000.

[24] Oberschlick v. Austria, 23.05.1991.

[25] Id[?], para 63.

[26] Kyrre Eggen, Ytringsfrihet, Oslo 2002 s. 405 flg.

[27] Bergens Tidende v. Norway, 02.05.2000, para 55.

[28] I standardkommentaren Dittrich/Tades, ABGB, (36. utg.)E. 161 flg., fremgår det at det er relevant å vurdere om en alminnelig og objektiv leser eller lytter kan antas å oppfatte utsagnene som krenkende.

[29] Verdens Gang and Aase v. Norway 16.10.2001, Inna Harlanova v. Latvia, 03.04.2003.

[30] Verdens Gang and Aase, 16.10.2001.

[31] Se for eksempel Nielsen og Johnsen, 20.11.1999 para 51.

[32] Rt. 1994 s. 507.

[33] LB-1996-00711.

[34] RG 2001 s. 853.

[35] LB-2001-01316.

[36] Oberschlick v. Austria (no 2), 01.07.1997, para 33.

[37] Oberschlick v. Austria, 23.05.1991, paras 61 til 63.

[38]Dalban v. Romania, 28,09.1999, para 50.

[39] Unabhängige Initiative Informationsvielfalt v. Austria, 26.02.2002 para 43.

[40] Selv om Høyesterett ikke alltid har brukt den samme terminologien som EMD, kan betydningen av sondringen leses ut av for eksempel Rt. 1978 s. 1072 (Leserbrevsaken) og Rt. 1990 s. 257 (Hagen)

[41] Nilsen og Johnsen v. Norway, 25.11.1999, para 50.

[42] Rt. 2002 s. 764.

[43] Borgarting lagmannsretts dom LB-2003-00207. Rettskraftig.

[44] Se som relativt nye eksempler Oslo tingretts dom av 30.01.2004 (Simonsen mot Helskog) og samme tingretts dom av 23.04.2004 (Simonsen mot Frp).

[45] Rt. 2003 s. 928.